Jeg kom til et punkt i svangerskapet hvor jeg ikke lenger taklet å blogge. Jeg bestemte meg for å utelukkende fokusere på alt det gode, og fylle dagene med positive gjøremål og gode venner. Det var ikke bare lett, siden jeg i lang tid var sengeliggende med premature rier, men jeg klarte det. I dag har jeg vært mamma i over fire måneder og ELSKER det lille barnet mitt! Jeg koser meg i rollen som mamma, selv om jeg lett kan fortelle at det også til tider er enormt utfordrende.
Det blir ikke det lengste innlegget dette her, men jeg ville gjerne fortelle dere, dersom dere kommer over bloggen, at det går an. Man kan oppleve LYKKE selv om han har levd lenge i helvetet. Jeg er et levende bevis på nettopp dette.
Jeg kommer nok ikke til å blogge så mye mer som Liljen, men jeg skal prøve stikke innom en gang i ny og ne og spandere på en liten oppdatering. ;)
Ønsker alle en fantastisk tid og håper lykken kan treffe oss alle!
Mange gode tanker og klemmer fra Liljen.
tirsdag 16. november 2010
torsdag 20. mai 2010
En mindre god dag.
Kjenner jeg har en tung dag i dag. På langt nær en slik dag jeg skulle ønske at jeg hadde. Jeg prøver å finne roen, men natten har vært lang, urolig og vond. Tankene har surret som ustoppelige virvelvinder og herjet fritt i hodet mitt. Bekkenet har kranglet, hodepinene har ikke veket for paraceten¸ musklene har samlet seg i floker og minnene har trengt seg gjennom alle forsvar. Det hjelper ikke at rommet er varmt, vinduet vidåpent, ute at det hjelper, og at samboeren min prøver å trøste ved å holde rundt meg med varme hender. Jeg kjente jeg var nær ved å klikke. Jeg følte meg kvalt. Kvalt av varmen og de urovekkende minnene som ville tilintetgjøre meg. Jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg måtte opp å gå. Kynnerne føltes som angrep på kroppen og var på langt nær så rolig som de har vært de siste dagene. Det gjorde meg redd og urolig.
Alt jeg ønsker er å ha en relativt ok dag. Jeg krever ikke en altoppslukende lykke, ei heller massiv energi, alt jeg ønsker er å slippe å kjenne på alt som gjør så forbanna vondt. Jeg vil ikke kjenne på hendene som tar på kroppen min. Jeg vil ikke føle blikket i nakken. Jeg makter ikke kjenne på vemmelsen jeg kjenner har inntatt kroppen min, og jeg forakter følelsen av selvforakt og skam. Jeg kjenner alt for mye på det akkurat nå.
Alt jeg ønsker akkurat nå er å ligge på sofaen inntullet i et teppe og lese ei bok uten å se bilder av fortiden min mellom linjene jeg leser, men ikke oppfatter innholdet av.
Jeg er sliten nå. Følelsene sitter på utsiden av kroppen og trigger panikkangsten. Jeg kjenner den ligger latent og bare venter på å bryte ut som en påtent vulkan. Jeg har ikke krefter til å slukke den heller. Jeg regner med at den bryter ut snart, og jeg vet at det på et tidspunkt vil roe seg ned og avta, men jeg vet også at mens det står på, står tiden stille. Da føles det som om de overveldende følelsene aldri vil forsvinne, og at jeg er helt alene i hele verden. Det er da jeg skulle ønske at noen kunne legge armene rundt meg og fortelle meg at jeg ikke er alene.
Man skulle tro smerten man kjenner under slike angstanfall ville avta for hver gang man får de, men det gjør den virkelig ikke. Smerten er like stor, altomfattende og ubegripelig som den var alle første gang den prøvde å sluke meg levende… Samboeren min er på jobb, og jeg er alene hjemme. Jeg forstår at er jeg utsatt i dag fordi natten har vært søvnløs og vond. Jeg regner med at morgendagen blir bedre.
Jeg legger forsiktig hendene mine på magen og kjenner hvordan livet på innsiden av meg sparker. Jeg håper du har det godt der inne, mitt vakre, fantastiske barn! Unnskyld hvis følelsene mine i dag gjør deg urolig. Jeg elsker deg!
Alt jeg ønsker er å ha en relativt ok dag. Jeg krever ikke en altoppslukende lykke, ei heller massiv energi, alt jeg ønsker er å slippe å kjenne på alt som gjør så forbanna vondt. Jeg vil ikke kjenne på hendene som tar på kroppen min. Jeg vil ikke føle blikket i nakken. Jeg makter ikke kjenne på vemmelsen jeg kjenner har inntatt kroppen min, og jeg forakter følelsen av selvforakt og skam. Jeg kjenner alt for mye på det akkurat nå.
Alt jeg ønsker akkurat nå er å ligge på sofaen inntullet i et teppe og lese ei bok uten å se bilder av fortiden min mellom linjene jeg leser, men ikke oppfatter innholdet av.
Jeg er sliten nå. Følelsene sitter på utsiden av kroppen og trigger panikkangsten. Jeg kjenner den ligger latent og bare venter på å bryte ut som en påtent vulkan. Jeg har ikke krefter til å slukke den heller. Jeg regner med at den bryter ut snart, og jeg vet at det på et tidspunkt vil roe seg ned og avta, men jeg vet også at mens det står på, står tiden stille. Da føles det som om de overveldende følelsene aldri vil forsvinne, og at jeg er helt alene i hele verden. Det er da jeg skulle ønske at noen kunne legge armene rundt meg og fortelle meg at jeg ikke er alene.
Man skulle tro smerten man kjenner under slike angstanfall ville avta for hver gang man får de, men det gjør den virkelig ikke. Smerten er like stor, altomfattende og ubegripelig som den var alle første gang den prøvde å sluke meg levende… Samboeren min er på jobb, og jeg er alene hjemme. Jeg forstår at er jeg utsatt i dag fordi natten har vært søvnløs og vond. Jeg regner med at morgendagen blir bedre.
Jeg legger forsiktig hendene mine på magen og kjenner hvordan livet på innsiden av meg sparker. Jeg håper du har det godt der inne, mitt vakre, fantastiske barn! Unnskyld hvis følelsene mine i dag gjør deg urolig. Jeg elsker deg!
lørdag 15. mai 2010
Det er rart å være gravid!
I natt glemte jeg at jeg var gravid. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg sov, men et kraftig spark i høyre ribbein vekte meg til live og gjorde meg oppmerksom på at det bor et sprell levende menneske inni kroppen min. Det er helt sykt å tenke på! Jeg lå lenge og kjente på alle de gode sparkene - livstegnene. Det er godt å kjenne det lille barnet i meg som snart skal få bo i armene mine også. Tenk, jeg skal bli mamma! Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.
Selv om graviditeten var planlagt og nøye gjennomtenkt, kom angsten over meg som et slag i magen da jeg skjønte at testen var positiv. Vi har lenge ønsket oss barn, men jeg har holdt tilbake fordi jeg har tenkt og følt at jeg burde kommet lenger i behandlingen av meg og mitt. Min manglende selvfølelse og tro på meg selv har hindrer meg fra å tenke at jeg kan bli et godt mammaemne for et lite menneske. Vi har pratet mye om dette, terapeuten og jeg. Selv om terapeuten har hatt tro på meg, har ikke jeg det selv. Til tross for at min kjære forlovede har fortalt meg i lang til at jeg vil mestre rollen, og at han aldri ville satt et barn til verden med noen han ikke tenkte kunne takle rollen på en tilfredsstillende måte, har jeg likevel ikke følt deg selv. To uker etter at testen viste positiv kom angsten som et slag i magen. Tenk hvis jeg ikke taklet det! Tenk hvis jeg skadet barnet! Tenk hvis jeg gjorde alt feil! En million tanker ramlet over meg og tynget meg. Og størst var angsten for tilknytningsproblemer, nettopp fordi jeg har lest så mange skrekkhistorier om hvordan mødre med overgrepsbakgrunn ikke føler tilknytning til barnet sitt, eller avviser det. Derfor tok jeg kontakt med legen og ba henne henvise meg til alle mulige instanser hvor jeg kunne få hjelp og oppfølging, deriblant spebarnstemaet. Tanken min var at dersom jeg gjorde noe feil, og ikke så det selv, så kanskje noen "proffe" kunne se det og fortelle meg hvordan det skulle gjøres.
Nå har det gått 7 måneder ut i svangerskapet, og jeg merker at tankene mine har forandret seg. Jeg har møtt psykologen fra spebarnsteamet 3 ganger, første gangen var introduksjonssamtalen. De to neste gangene har hun kommet hjem til oss og hatt samtaler med meg, og sist gang meg og sambo. Den første timen vi hadde hjemme hos meg, tok hun opp temaer eller problemstillinger som mange av de mødrene hun møter sliter med. Det jeg merket, var at mange av de tingene hun tok opp så jeg på som selvfølgeligheter. Jeg tok meg selv i å flere ganger tenke: "Ja, men man gjør det vel slik, gjør man ikke?". Etter at hun hadde dratt satt jeg igjen med en følelse av at jeg ikke visst hvorfor jeg hadde bedt om å få henne inn i livene våre. Der og da slo det meg at jeg kanskje ikke kom til å bli en så dårlig mor likevel. ;)
Da hun var her i forrige uke sa jeg noe om dette; om forandringen inni meg fra starten av svangerskapet og fram til nå. Da sa hun noe fint; "Nå virker det som om du har gått fra å være gravid til å vente barn." Jeg skjønte ikke helt forskjellen, så jeg ba henne forklare. "Jo, mange av de mødrene jeg møter er gravide, som om det bare er en fysisk tilstand de ikke helt klarer å forholde seg til. Å vente barn er en mental tilstand som gjør noe med følelsene, og som forteller meg at mor allerede har blitt mor, ikke bare har den fysiske kulen på magen." Det gjorde noe med meg å høre det. Jeg kjente jeg ble glad, for jeg følte virkelig at det stemte. Det gjorde godt å høre at hun hatt sett dette hos meg, og tenkte at jeg allerede var blit mamma. Jeg gleder meg virkelig til barnet kommer. Jeg har tro på at jeg kan klare dette, og jeg hviler i vissheten om at vi er to foreldre som sammen vil elske og oppdra dette høyt ønskede barnet.
Vi ble enige om at vi ikke trengte å møte så mange ganger til før barnet kommer, så vi satte opp to timer i løpet av de to siste månedene. Jeg kjenner at jeg nå klarer, i større grad enn tidligere, å tenke og tro at også JEG kan bli en god mamma! Også jeg kan være bra nok og duge!
Denne troen vet jeg kommer til å forandre seg. Den vil nok være sterkere noen dager og svakere andre, men det forandrer ikke det faktum av at jeg skal bli mamma, og at jeg gleder meg til det! :)
Selv om graviditeten var planlagt og nøye gjennomtenkt, kom angsten over meg som et slag i magen da jeg skjønte at testen var positiv. Vi har lenge ønsket oss barn, men jeg har holdt tilbake fordi jeg har tenkt og følt at jeg burde kommet lenger i behandlingen av meg og mitt. Min manglende selvfølelse og tro på meg selv har hindrer meg fra å tenke at jeg kan bli et godt mammaemne for et lite menneske. Vi har pratet mye om dette, terapeuten og jeg. Selv om terapeuten har hatt tro på meg, har ikke jeg det selv. Til tross for at min kjære forlovede har fortalt meg i lang til at jeg vil mestre rollen, og at han aldri ville satt et barn til verden med noen han ikke tenkte kunne takle rollen på en tilfredsstillende måte, har jeg likevel ikke følt deg selv. To uker etter at testen viste positiv kom angsten som et slag i magen. Tenk hvis jeg ikke taklet det! Tenk hvis jeg skadet barnet! Tenk hvis jeg gjorde alt feil! En million tanker ramlet over meg og tynget meg. Og størst var angsten for tilknytningsproblemer, nettopp fordi jeg har lest så mange skrekkhistorier om hvordan mødre med overgrepsbakgrunn ikke føler tilknytning til barnet sitt, eller avviser det. Derfor tok jeg kontakt med legen og ba henne henvise meg til alle mulige instanser hvor jeg kunne få hjelp og oppfølging, deriblant spebarnstemaet. Tanken min var at dersom jeg gjorde noe feil, og ikke så det selv, så kanskje noen "proffe" kunne se det og fortelle meg hvordan det skulle gjøres.
Nå har det gått 7 måneder ut i svangerskapet, og jeg merker at tankene mine har forandret seg. Jeg har møtt psykologen fra spebarnsteamet 3 ganger, første gangen var introduksjonssamtalen. De to neste gangene har hun kommet hjem til oss og hatt samtaler med meg, og sist gang meg og sambo. Den første timen vi hadde hjemme hos meg, tok hun opp temaer eller problemstillinger som mange av de mødrene hun møter sliter med. Det jeg merket, var at mange av de tingene hun tok opp så jeg på som selvfølgeligheter. Jeg tok meg selv i å flere ganger tenke: "Ja, men man gjør det vel slik, gjør man ikke?". Etter at hun hadde dratt satt jeg igjen med en følelse av at jeg ikke visst hvorfor jeg hadde bedt om å få henne inn i livene våre. Der og da slo det meg at jeg kanskje ikke kom til å bli en så dårlig mor likevel. ;)
Da hun var her i forrige uke sa jeg noe om dette; om forandringen inni meg fra starten av svangerskapet og fram til nå. Da sa hun noe fint; "Nå virker det som om du har gått fra å være gravid til å vente barn." Jeg skjønte ikke helt forskjellen, så jeg ba henne forklare. "Jo, mange av de mødrene jeg møter er gravide, som om det bare er en fysisk tilstand de ikke helt klarer å forholde seg til. Å vente barn er en mental tilstand som gjør noe med følelsene, og som forteller meg at mor allerede har blitt mor, ikke bare har den fysiske kulen på magen." Det gjorde noe med meg å høre det. Jeg kjente jeg ble glad, for jeg følte virkelig at det stemte. Det gjorde godt å høre at hun hatt sett dette hos meg, og tenkte at jeg allerede var blit mamma. Jeg gleder meg virkelig til barnet kommer. Jeg har tro på at jeg kan klare dette, og jeg hviler i vissheten om at vi er to foreldre som sammen vil elske og oppdra dette høyt ønskede barnet.
Vi ble enige om at vi ikke trengte å møte så mange ganger til før barnet kommer, så vi satte opp to timer i løpet av de to siste månedene. Jeg kjenner at jeg nå klarer, i større grad enn tidligere, å tenke og tro at også JEG kan bli en god mamma! Også jeg kan være bra nok og duge!
Denne troen vet jeg kommer til å forandre seg. Den vil nok være sterkere noen dager og svakere andre, men det forandrer ikke det faktum av at jeg skal bli mamma, og at jeg gleder meg til det! :)
fredag 7. mai 2010
Man kan ikke alltid smile, kan man?
Nei, man kan visst ikke det. Jeg kan i alle fall ikke alltid smile. I dag er en slik dag. Jeg våknet med en vond følelse inni meg. En sorg over det livet jeg har overlevd, og en sorg over alt det har gjort med meg. Jeg ønsker hele tiden å glemme, men jeg vet det ikke er veien å gå. Jeg må bearbeide, sørge, forstå og akseptere. Det siste sliter jeg mye med til tider, spesielt nå som jeg skal bli mamma.
Mer enn noe annet ønsker jeg å bli den beste mammaen mitt barn kan få. Jeg ønsker å gi barnet mitt en god og trygg oppvekst med en mor som har tid til, krefter til og muligheten til å stille opp i enhver situasjon hvor barnet mitt trenger det. Jeg akter også å gjøre det, men frykten for at jeg ikke alltid orker, på grunn av min bakgrunn, er så sterkt tilstede. Jeg er redd jeg skal bli en psykisk syk mor som preger barnet på en destruktiv måte. Jeg har selv levd med en psykisk syk mor, og jeg vet hvor sterkt det har preget meg. Jeg er livredd for å bli som min mamma!
Den store forskjellen er vel at mamma aldri tok tak i sine ting, fikk aldri hjelp eller forstod hva hennes psykiske helse kunne gjøre med oss barna. Selv har jeg gått i terapi i mange, mange år. Jeg er selv snart utdannet terapeut og har lest side på side om både teoretiske og praktiske utfordringer som jeg vet jeg kan måtte fronte. Jeg mener selv jeg har stor selvinnsikt. På samme tid har jeg en forlovede jeg kan snakke med og dele erfaringer med. Jeg har et stort støtteapparat rundt meg og har selv bedt om oppfølging fra et spebarnsteam i tiden etter fødsel, rett og slett fordi jeg gjerne vil høre det dersom noen "proffe" mener jeg gjør noe uhensiktsmessig eller feil. For jeg vet at om jeg gjør noe "feil", er det fordi jeg ikke har grunnlag for å vite at jeg skal gjøre noe annet. Likevel tror og håper jeg at jeg vil gjøre det rette.
På slike dager som i dag er frykten stor. Frykten for at jeg ikke alltid skal smile til barnet mitt. Jeg vet jo så inderlig godt at ingen mødre alltid smiler, likevel er det en del av meg som forteller meg at jeg ikke er ferdig med fortiden før jeg bare smiler. Så tåpelig tanke! Jeg skal veldig snart slutte og tenke den...
Mer enn noe annet ønsker jeg å bli den beste mammaen mitt barn kan få. Jeg ønsker å gi barnet mitt en god og trygg oppvekst med en mor som har tid til, krefter til og muligheten til å stille opp i enhver situasjon hvor barnet mitt trenger det. Jeg akter også å gjøre det, men frykten for at jeg ikke alltid orker, på grunn av min bakgrunn, er så sterkt tilstede. Jeg er redd jeg skal bli en psykisk syk mor som preger barnet på en destruktiv måte. Jeg har selv levd med en psykisk syk mor, og jeg vet hvor sterkt det har preget meg. Jeg er livredd for å bli som min mamma!
Den store forskjellen er vel at mamma aldri tok tak i sine ting, fikk aldri hjelp eller forstod hva hennes psykiske helse kunne gjøre med oss barna. Selv har jeg gått i terapi i mange, mange år. Jeg er selv snart utdannet terapeut og har lest side på side om både teoretiske og praktiske utfordringer som jeg vet jeg kan måtte fronte. Jeg mener selv jeg har stor selvinnsikt. På samme tid har jeg en forlovede jeg kan snakke med og dele erfaringer med. Jeg har et stort støtteapparat rundt meg og har selv bedt om oppfølging fra et spebarnsteam i tiden etter fødsel, rett og slett fordi jeg gjerne vil høre det dersom noen "proffe" mener jeg gjør noe uhensiktsmessig eller feil. For jeg vet at om jeg gjør noe "feil", er det fordi jeg ikke har grunnlag for å vite at jeg skal gjøre noe annet. Likevel tror og håper jeg at jeg vil gjøre det rette.
På slike dager som i dag er frykten stor. Frykten for at jeg ikke alltid skal smile til barnet mitt. Jeg vet jo så inderlig godt at ingen mødre alltid smiler, likevel er det en del av meg som forteller meg at jeg ikke er ferdig med fortiden før jeg bare smiler. Så tåpelig tanke! Jeg skal veldig snart slutte og tenke den...
torsdag 6. mai 2010
onsdag 5. mai 2010
Dagens seier!
I noen uker nå har jeg slitt med kraftige kynnere og det legene mener er premature rier. For to uker siden var jeg på sykehuset til en samtale med fødselslegen som følger meg opp. Hun var bekymret for kynnerne mine og ville gjerne sjekke at ikke noe hadde påvirket livmorhalsen slik at fødselen kan starte alt for tidlig. Jeg vet at en slik undersøkelse betyr vaginal ultralyd, og siden det ikke er helt min favoritt fikk jeg kjempeangst. Hun viste full forståelse for problemet og er klar over min fortid. Derfor ble vi enig om at jeg skulle sykemeldes 100% og ligge hjemme og slappe av. Jeg skulle følge med på kynnerne og love at jeg måtte ringe dersom smertene ble større og nedpressfølelsen fortsatte. Vi satte opp ny time og hun sa at jeg burde forberede meg på at vi burde ta undersøkelsen for å være på den sikre siden. Det forstår jeg jo godt. Likevel er tanken på undersøkelsen nok til å sende meg rett tilbake til fortiden.
På mandag ringte jeg fødselslegen og pratet lenge med henne. Vi ble enig om at undersøkelsen skulle tas i dag og at samboeren min skulle være med. I tillegg ble vi enig om at jeg skulle ha mulighet for en innleggelse på føden over natten i tilfelle reaksjonene ble store og jeg begynte å dissosiere. Av erfaring vet jeg at gynikologiske undersøkelser sender meg rett tilbake til alt jeg prøver å glemme, og jeg dissosierer da så mye at jeg mister begrepet om det meste. I slike situasjoner husker jeg ikke navnet mitt, jeg vet ikke hvor jeg bor og alt jeg klarer å sanse er opplevelsen av å være tilbake i alt jeg har overlevd.
Sammen med min fantstiske samboer, en god terapeut og en utrolig dyktig lege klarte jeg å takle dagens undersøkelse. Det hadde jeg faktisk ALDRI trodd jeg noen gang skulle klare.
Jeg slapp den helvetes gyn.stolen og fikk heller ligge i en vanlig seng. Bare det gjorde at jeg kjente jeg ble utrolig mye mer rolig og følte jeg hadde litt mer kontroll. Jeg fikk dekke meg så mye som overhodet mulig, og samboeren min holdt rundt meg og snakket meg gjennom det. Fødselslegen fikset undersøkelsen kjapt, og dels i blinde. Jeg skjønner at hun har taklet slike som meg før, for hun visste tydeligvis hva jeg tenkte uten at jeg hadde sagt noe. Noe av det verste jeg vet med gynekologiske undersøkelser er følelsen av at noen ser på meg, kikker rett på skammen og gransker meg. Hun gjorde alt så mye lettere for meg ved å ikke gjøre det jeg føler alle andre gynekologer gjør; kikker... Undersøkelsen var over på under 30 sek, og de 30 sekundene føltes faktisk ikke som timer. Jeg rakk så vidt å registrere noe som helst, og bra var det!
Etterpå fikk vi en utvendig og laaang ultralyd så vi kunne hilse litt på babyen vår og få et godt fokus. Det gjorde underverker! Hun tok seg god tid og sørger for at jeg glemte undersøkelsen jeg nettopp hadde vært gjennom og bare så det levende barnet inni magen min som viftet med armer og bein. Jeg begynte å grine, men denne gangen var det ikke vonde tårer. Det var gledestårer over det barnet jeg snart skal få holde i armene mine. Gjennom hele den utvendige ultralyden sto min kjære forlovede ved fotenden min og maserte føttene mine og gråt gledestårer sammen med meg. :)
Heldigvis har ikke kynnere og de premature riene påvirket noe, så jeg slapp å legges inn fram til fødsel, slik jeg hadde måtte bli dersom fødselen viste seg å være i gang allerede nå i uke 28.
Det er kveld nå og dagen har vært god. Jeg er stolt av meg selv for at jeg klarte undresøkelsen, og jeg er stolt over å ha en slik fantastisk kjæreste!
Det er ikke lenge siden jeg på ingen måte hadde klart å takle en slik undersøkelse, men nå klarte jeg det! Kanskje det betyr at jeg har blitt litt sterkere?
en ting er sikkert; jeg gleder meg noe enormt til å bli mamma for aller første gang! :)
På mandag ringte jeg fødselslegen og pratet lenge med henne. Vi ble enig om at undersøkelsen skulle tas i dag og at samboeren min skulle være med. I tillegg ble vi enig om at jeg skulle ha mulighet for en innleggelse på føden over natten i tilfelle reaksjonene ble store og jeg begynte å dissosiere. Av erfaring vet jeg at gynikologiske undersøkelser sender meg rett tilbake til alt jeg prøver å glemme, og jeg dissosierer da så mye at jeg mister begrepet om det meste. I slike situasjoner husker jeg ikke navnet mitt, jeg vet ikke hvor jeg bor og alt jeg klarer å sanse er opplevelsen av å være tilbake i alt jeg har overlevd.
Sammen med min fantstiske samboer, en god terapeut og en utrolig dyktig lege klarte jeg å takle dagens undersøkelse. Det hadde jeg faktisk ALDRI trodd jeg noen gang skulle klare.
Jeg slapp den helvetes gyn.stolen og fikk heller ligge i en vanlig seng. Bare det gjorde at jeg kjente jeg ble utrolig mye mer rolig og følte jeg hadde litt mer kontroll. Jeg fikk dekke meg så mye som overhodet mulig, og samboeren min holdt rundt meg og snakket meg gjennom det. Fødselslegen fikset undersøkelsen kjapt, og dels i blinde. Jeg skjønner at hun har taklet slike som meg før, for hun visste tydeligvis hva jeg tenkte uten at jeg hadde sagt noe. Noe av det verste jeg vet med gynekologiske undersøkelser er følelsen av at noen ser på meg, kikker rett på skammen og gransker meg. Hun gjorde alt så mye lettere for meg ved å ikke gjøre det jeg føler alle andre gynekologer gjør; kikker... Undersøkelsen var over på under 30 sek, og de 30 sekundene føltes faktisk ikke som timer. Jeg rakk så vidt å registrere noe som helst, og bra var det!
Etterpå fikk vi en utvendig og laaang ultralyd så vi kunne hilse litt på babyen vår og få et godt fokus. Det gjorde underverker! Hun tok seg god tid og sørger for at jeg glemte undersøkelsen jeg nettopp hadde vært gjennom og bare så det levende barnet inni magen min som viftet med armer og bein. Jeg begynte å grine, men denne gangen var det ikke vonde tårer. Det var gledestårer over det barnet jeg snart skal få holde i armene mine. Gjennom hele den utvendige ultralyden sto min kjære forlovede ved fotenden min og maserte føttene mine og gråt gledestårer sammen med meg. :)
Heldigvis har ikke kynnere og de premature riene påvirket noe, så jeg slapp å legges inn fram til fødsel, slik jeg hadde måtte bli dersom fødselen viste seg å være i gang allerede nå i uke 28.
Det er kveld nå og dagen har vært god. Jeg er stolt av meg selv for at jeg klarte undresøkelsen, og jeg er stolt over å ha en slik fantastisk kjæreste!
Det er ikke lenge siden jeg på ingen måte hadde klart å takle en slik undersøkelse, men nå klarte jeg det! Kanskje det betyr at jeg har blitt litt sterkere?
en ting er sikkert; jeg gleder meg noe enormt til å bli mamma for aller første gang! :)
onsdag 28. april 2010
Kontrastenes verden
Tenk, jeg skal bli mamma! Det er stort for meg! Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få oppleve slik en lykke. Ja, for det er sannelig det. En enorm lykke. En lykke som også er fylt av en frykt for det ukjente. Jeg har jo ikke peiling på hva jeg går til. En ting vet jeg; jeg skal gjøre hva jeg kan for at dette barnet skal få et godt liv og en god oppvekst.
Det er godt å kjenne på forandringene i livet mitt. Likevel er det sårt å kjenne etter. Disse kontrastene vitner om all den smerte jeg har levd med, og fortsatt lever og jobber med hver dag. En smerte jeg aldri vil bli kvitt, nettopp fordi jeg aldri kan slette fortiden, men det er en smerte jeg kan lære meg å leve med. Heldigvis har jeg en enorm støtte rundt meg. Uten disse menneskene ville aldri dette vært mulig. Jeg har en fantastisk samboer som jeg snart skal gifte meg med. Vi venter vårt første barn sammen, et barn som er høyt elsket og veldig ønsket. Jeg har venner jeg verdsetter over alt, og som jeg ikke ville vært foruten. I tillegg har jeg to terapeuter jeg stoler på og som har fulgt meg gjennom tunge daler og bedre tider. Jeg er enormt takknemlig for deres kompetanse og vilje til å bry seg.
Jeg lyver om jeg sier at alle dager er gode dager, og at svangerskapet bare er fylt av glede over det kommende barnet. Sannheten er at jeg kjemper en tøff kamp for å takle alle disse forandringene som skjer i kroppen. Foradringer jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg står i det og tåler det, av kjærlighet til barnet mitt, men like fullt er det en stor prøvelse og langt fra lett. Kroppen er fylt av hormoner som styrker følelsene mine på godt og vondt. Noen dager er angsten så tilstedeværende at jeg føler jeg kveles. Det kan jeg ikke forandre, heller ikke overse. Jeg jobber med det hver dag, både i terapien og hjemme.
Livet er fylt av kontraster. For noen år siden lå jeg på sykehuset gjenopplivet etter nok et selvmordsforsøk. Jeg ble innlagt, fikk en skygge som fulgte meg til alle døgnet tider, og alt jeg tenkte på var hvordan jeg skulle lure alle til å tro at jeg nå ville leve. Jeg ville lure verden til å slippe fokuset på meg slik at igen sto i veien for meg ved neste forsøk, det avgjørende og siste forsøket.
I dag utdanner jeg meg til en slik hjelper; en som fotfølger, snakker med og veileder slike som meg selv. Jeg håper og tror at jeg kan bidra med noe godt i min fremtidige jobb. Jeg håper og tror at jeg kanskje kan forstå på en litt annen måte. Jeg har hatt praksis i barnevernet nå, og jeg merker hvordan min egen fortid påvirker meg i en slik type jobb. Hjertet blør når jeg møter små barn som utsettes for omsorgsvikt og overgrep. Jeg vil så gjerne redde verden! Jeg vet det ikke går, men jeg håper i det minste at jeg kan hjelpe noen til å hjelpe seg selv, slik så mange rundt meg har hjulpet meg.
Ja tenkt, jeg skal bli mamma! Jeg håper jeg blir en god mor for det lille barnet mitt. Mitt barn skal vokse opp hos sin mor og far, vel viten om at vi elsker barnet ubetinget! Det skal jeg sørge for!
Det er godt å kjenne på forandringene i livet mitt. Likevel er det sårt å kjenne etter. Disse kontrastene vitner om all den smerte jeg har levd med, og fortsatt lever og jobber med hver dag. En smerte jeg aldri vil bli kvitt, nettopp fordi jeg aldri kan slette fortiden, men det er en smerte jeg kan lære meg å leve med. Heldigvis har jeg en enorm støtte rundt meg. Uten disse menneskene ville aldri dette vært mulig. Jeg har en fantastisk samboer som jeg snart skal gifte meg med. Vi venter vårt første barn sammen, et barn som er høyt elsket og veldig ønsket. Jeg har venner jeg verdsetter over alt, og som jeg ikke ville vært foruten. I tillegg har jeg to terapeuter jeg stoler på og som har fulgt meg gjennom tunge daler og bedre tider. Jeg er enormt takknemlig for deres kompetanse og vilje til å bry seg.
Jeg lyver om jeg sier at alle dager er gode dager, og at svangerskapet bare er fylt av glede over det kommende barnet. Sannheten er at jeg kjemper en tøff kamp for å takle alle disse forandringene som skjer i kroppen. Foradringer jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg står i det og tåler det, av kjærlighet til barnet mitt, men like fullt er det en stor prøvelse og langt fra lett. Kroppen er fylt av hormoner som styrker følelsene mine på godt og vondt. Noen dager er angsten så tilstedeværende at jeg føler jeg kveles. Det kan jeg ikke forandre, heller ikke overse. Jeg jobber med det hver dag, både i terapien og hjemme.
Livet er fylt av kontraster. For noen år siden lå jeg på sykehuset gjenopplivet etter nok et selvmordsforsøk. Jeg ble innlagt, fikk en skygge som fulgte meg til alle døgnet tider, og alt jeg tenkte på var hvordan jeg skulle lure alle til å tro at jeg nå ville leve. Jeg ville lure verden til å slippe fokuset på meg slik at igen sto i veien for meg ved neste forsøk, det avgjørende og siste forsøket.
I dag utdanner jeg meg til en slik hjelper; en som fotfølger, snakker med og veileder slike som meg selv. Jeg håper og tror at jeg kan bidra med noe godt i min fremtidige jobb. Jeg håper og tror at jeg kanskje kan forstå på en litt annen måte. Jeg har hatt praksis i barnevernet nå, og jeg merker hvordan min egen fortid påvirker meg i en slik type jobb. Hjertet blør når jeg møter små barn som utsettes for omsorgsvikt og overgrep. Jeg vil så gjerne redde verden! Jeg vet det ikke går, men jeg håper i det minste at jeg kan hjelpe noen til å hjelpe seg selv, slik så mange rundt meg har hjulpet meg.
Ja tenkt, jeg skal bli mamma! Jeg håper jeg blir en god mor for det lille barnet mitt. Mitt barn skal vokse opp hos sin mor og far, vel viten om at vi elsker barnet ubetinget! Det skal jeg sørge for!
torsdag 22. april 2010
Hva sier loven?
JURIDISKE DEFINISJONER;
* UTUKTIG ADFERD, § 212. 1 ledd:
Bestemmelsen medfører straff på opptil 1 år for den som i handling eller ord krenker ærbarhet, blant annet overfor barn under 16 år. Juridisk sett er dette den minst alvorlige straffebestemmelsen på dette området.
Eksempler på dette er blotting og onanering, fremvisning av pornografiske filmer og blader, slibrig snakk, osv.. Loven kan i prinsippet ramme foreldre og andre som f.eks. viser pornofilmer for sine barn.
Typisk for utuktig atferd er at gjerningsmannen ikke er i berøring med den det går utover.
* UTUKTIG HANDLING, § 212,2.ledd:
I dette begrepet ligger det at det er foretatt en handling med en annen person under 16 år; f.eks masturbering eller annen form for beføling.
Strafferammen i denne bestemmelsen er fengsel inntil 3 år.
Denne paragrafen i sedelighetskapitlet er den mest benyttede.
* UTUKTIG OMGANG, § 195:
Dette omfatter de alvorligste former for seksuelle overgrep; først og fremst samleie, samleielignende forhold eller erstatning for samleie, samt slikking av kjønnsorganer og gjensidig masturbering.
Strafferammen for slike krenkelser varierer etter om offeret er under 14 eller under 16 år.
Den som har utuktig omgang med et barn under 14 år kan straffes med fengsel inntil 10 år.
Dersom den utuktige omgangen er samleie, er minste straff som kan bli gitt 1 års fengsel.
Hvis det dreier seg om særlig grove overgrep hvor barnet er blitt betydelig skadet, eller gjerningsmannen tidligere er straffet for lignende forhold, kan straffen bli satt til 21 års fengsel.
Straffelovens § 196 rammer de tilfeller hvor offeret er mellom 14 og 16 år. Her kan straffen settes til fengsel inntil 5 år.
§ 192 er den såkalte voldtektsparagrafen. Denne tar sikte på å ramme de forhold hvor det er brukt vold for å oppnå seksuell kontakt. § 192 forutsetter ikke nødvendigvis at det brukes vold. Det kan også dreie seg om " ... å fremkalle frykt for noens liv og helse ......
§ 197 innebærer fengsel i opptil 5 år for den som skaffer seg utuktig omgang med en annen ved misbruk av stilling som offentlig tjenestemann, eller ved misbruk av den stillingen han står i til vedkommende, som dennes lege, sjelesørger, lærer eller lignende.
* INCEST (ordet brukes ikke i lovteksten), Straffelovens § 207:
Paragrafen retter seg mot den som har seksuell omgang med slektning i rett nedadstigende linje. § 207 har en strafferamme på opptil 8 års fengsel dersom handlingen gjelder samleie.
Når far har utuktig omgang med datter, er det bare faren som kan rammes av straffebestemmelsene, selv om hun er voksen og selv om det er hun som tar initiativet.
§ 208 gjelder utuktig omgang mellom bror og søster, og utelukkende samleie. Bare personer over 18 år kan straffes etter denne paragrafen.
Straffelovens § 209 gjelder utuktig omgang med, pleiebarn, fosterbarn, stebarn eller myndling som vedkommende har omsorg for. Strafferammen er opptil 5 års fengsel. Tidligere gjaldt denne paragrafen også adoptivbarn, men etter en lovendring i 1993, ble disse sidestilt med biologiske barn under Straffelovens § 207.
En høyst aktuell utfordring, er utspredelse av barnepornografi via datanettverk. Dette er svært vanskelig å hindre, da nedleggelse av en database ofte medfører opprettelse av en ny sådan. Straffelovens § 211 omhandler offentliggjøring av pornografisk materiale, og lovteksten har i 1995 fått følgende tillegg: "Den som besitter eller innfører bilder, film, videogram, eller lignende, hvor noen som er, må regnes å være eller fremstilles å være under 16 år..". Med dette tillegget i lovteksten åpnes muligheten for å straffe mennesker som sprer barneporno via datanettet. Dessverre viser det seg at det i stor utstrekning er ungdom selv som er de største distributørene. Dette fordi det gir status i datamiljøet å levere ulovlige varer til andre brukere av datanettverkene.
Straffelovens paragrafer om forbrytelser mot sedeligheten må sees i en større sammenheng. Som et eksempel nevnes at et brudd på § 192, voldtektsparagrafen vil kunne bli straffet strengere, dersom det i tillegg er begått brudd på §§ 197 eller 207.
* UTUKTIG ADFERD, § 212. 1 ledd:
Bestemmelsen medfører straff på opptil 1 år for den som i handling eller ord krenker ærbarhet, blant annet overfor barn under 16 år. Juridisk sett er dette den minst alvorlige straffebestemmelsen på dette området.
Eksempler på dette er blotting og onanering, fremvisning av pornografiske filmer og blader, slibrig snakk, osv.. Loven kan i prinsippet ramme foreldre og andre som f.eks. viser pornofilmer for sine barn.
Typisk for utuktig atferd er at gjerningsmannen ikke er i berøring med den det går utover.
* UTUKTIG HANDLING, § 212,2.ledd:
I dette begrepet ligger det at det er foretatt en handling med en annen person under 16 år; f.eks masturbering eller annen form for beføling.
Strafferammen i denne bestemmelsen er fengsel inntil 3 år.
Denne paragrafen i sedelighetskapitlet er den mest benyttede.
* UTUKTIG OMGANG, § 195:
Dette omfatter de alvorligste former for seksuelle overgrep; først og fremst samleie, samleielignende forhold eller erstatning for samleie, samt slikking av kjønnsorganer og gjensidig masturbering.
Strafferammen for slike krenkelser varierer etter om offeret er under 14 eller under 16 år.
Den som har utuktig omgang med et barn under 14 år kan straffes med fengsel inntil 10 år.
Dersom den utuktige omgangen er samleie, er minste straff som kan bli gitt 1 års fengsel.
Hvis det dreier seg om særlig grove overgrep hvor barnet er blitt betydelig skadet, eller gjerningsmannen tidligere er straffet for lignende forhold, kan straffen bli satt til 21 års fengsel.
Straffelovens § 196 rammer de tilfeller hvor offeret er mellom 14 og 16 år. Her kan straffen settes til fengsel inntil 5 år.
§ 192 er den såkalte voldtektsparagrafen. Denne tar sikte på å ramme de forhold hvor det er brukt vold for å oppnå seksuell kontakt. § 192 forutsetter ikke nødvendigvis at det brukes vold. Det kan også dreie seg om " ... å fremkalle frykt for noens liv og helse ......
§ 197 innebærer fengsel i opptil 5 år for den som skaffer seg utuktig omgang med en annen ved misbruk av stilling som offentlig tjenestemann, eller ved misbruk av den stillingen han står i til vedkommende, som dennes lege, sjelesørger, lærer eller lignende.
* INCEST (ordet brukes ikke i lovteksten), Straffelovens § 207:
Paragrafen retter seg mot den som har seksuell omgang med slektning i rett nedadstigende linje. § 207 har en strafferamme på opptil 8 års fengsel dersom handlingen gjelder samleie.
Når far har utuktig omgang med datter, er det bare faren som kan rammes av straffebestemmelsene, selv om hun er voksen og selv om det er hun som tar initiativet.
§ 208 gjelder utuktig omgang mellom bror og søster, og utelukkende samleie. Bare personer over 18 år kan straffes etter denne paragrafen.
Straffelovens § 209 gjelder utuktig omgang med, pleiebarn, fosterbarn, stebarn eller myndling som vedkommende har omsorg for. Strafferammen er opptil 5 års fengsel. Tidligere gjaldt denne paragrafen også adoptivbarn, men etter en lovendring i 1993, ble disse sidestilt med biologiske barn under Straffelovens § 207.
En høyst aktuell utfordring, er utspredelse av barnepornografi via datanettverk. Dette er svært vanskelig å hindre, da nedleggelse av en database ofte medfører opprettelse av en ny sådan. Straffelovens § 211 omhandler offentliggjøring av pornografisk materiale, og lovteksten har i 1995 fått følgende tillegg: "Den som besitter eller innfører bilder, film, videogram, eller lignende, hvor noen som er, må regnes å være eller fremstilles å være under 16 år..". Med dette tillegget i lovteksten åpnes muligheten for å straffe mennesker som sprer barneporno via datanettet. Dessverre viser det seg at det i stor utstrekning er ungdom selv som er de største distributørene. Dette fordi det gir status i datamiljøet å levere ulovlige varer til andre brukere av datanettverkene.
Straffelovens paragrafer om forbrytelser mot sedeligheten må sees i en større sammenheng. Som et eksempel nevnes at et brudd på § 192, voldtektsparagrafen vil kunne bli straffet strengere, dersom det i tillegg er begått brudd på §§ 197 eller 207.
Tips til venner, familie og kjæreste
De fleste pårørende i slike situasjoner ønsker å hjelpe den utsatte, og i iver etter å hjelpe, er det lett å overse tegnene som forteller om den utsatte vil ha hjelp nå. Mange orker ikke å ta imot hjelp med en gang. Noen trenger litt tid før de er klar for det. Ikke ta avgjørelser for den utsatte! For mange kan det føles som et nytt overgrep. En utsatt har blitt nok tråkket på og det siste han/hun trenger er noen som bestemmer for en og tar avgjørelser uten hans/huns godkjennelse.
Det er normalt at de pårørende også får reaksjoner. Søk hjelp hos venner og kjente, kanskje også profesjonell hjelp. Kanskje finnes det en pårørendegruppe der du bor hvor du kans møte andre pårørende. Mange trenger å prate med noen som er i samme situasjon som en selv den første tiden.
Reaksjonene etter en voldtekt kan være mange. Enkelte blir veldig rastløse, noe som kan gi seg utslag i overaktivitet, irritabilitet, skvettenhet, årvåkenhet, initiativløshet og apati. Andre reagerer med sterke følelsesmessige utbrudd som gråt og skriking, aggresjon og raseri, uro. Å sitte igjen med skyldfølelse etter en voldtekt er dessverre vanlig. Derfor er det veldig viktig å gjenta igjen og igjen at det ikke var hans/hennes feil.
Ingen reaksjon er feil. Det viktigste er at man reagerer. Noen utsatte kan fremstå som nesten uberørte av det som har skjedd. Kanskje ser ikke du som pårørende noen synlig reaksjon. Dette er også vanlig. Det kan gjøre så vondt å ta virkeligheten innover seg at man i første omgang forsøker å fortrenge eller bagatellisere hendelsen. Det kan være vanskelig for de pårørende å forholde seg til dette. Mange vet ikke hvordan man skal respondere i slike situasjoner. Det kan da være lett og stille spørsmål til den utsatte om hvorfor han/hun reagere som han/hun gjør. I en slik fortvilet situasjon kan slike spørsmål tas opp i verste mening. -Tror de meg ikke? Stiller de tvil til historien min? La den utsatt få tid til å reagere slik han/hun gjør.
Det kan ta tid før den utsatte orker å kjenne på følelsene sine. Husk at dette også er en reaksjon - å ikke reagere.
Reaksjonene kan komme i puljer. Noen ganger ser det ut som om reaksjonene har gitt seg og ting stabiliserer seg, for så å falle tilbake. Ikke si ting som: "Er du ikke ferdig med dette nå? Nå må du ta deg sammen" Slike uttalelser kan være veldig sårende. Gi den utsatte tid til å sørge og reagere. La det ta den tid det trenger. Vær tålmodig. Ikke glem at noen har krenket han/hun på det groveste. Det tar tid å lege slike sår.
Det er normalt at de pårørende også får reaksjoner. Søk hjelp hos venner og kjente, kanskje også profesjonell hjelp. Kanskje finnes det en pårørendegruppe der du bor hvor du kans møte andre pårørende. Mange trenger å prate med noen som er i samme situasjon som en selv den første tiden.
Reaksjonene etter en voldtekt kan være mange. Enkelte blir veldig rastløse, noe som kan gi seg utslag i overaktivitet, irritabilitet, skvettenhet, årvåkenhet, initiativløshet og apati. Andre reagerer med sterke følelsesmessige utbrudd som gråt og skriking, aggresjon og raseri, uro. Å sitte igjen med skyldfølelse etter en voldtekt er dessverre vanlig. Derfor er det veldig viktig å gjenta igjen og igjen at det ikke var hans/hennes feil.
Ingen reaksjon er feil. Det viktigste er at man reagerer. Noen utsatte kan fremstå som nesten uberørte av det som har skjedd. Kanskje ser ikke du som pårørende noen synlig reaksjon. Dette er også vanlig. Det kan gjøre så vondt å ta virkeligheten innover seg at man i første omgang forsøker å fortrenge eller bagatellisere hendelsen. Det kan være vanskelig for de pårørende å forholde seg til dette. Mange vet ikke hvordan man skal respondere i slike situasjoner. Det kan da være lett og stille spørsmål til den utsatte om hvorfor han/hun reagere som han/hun gjør. I en slik fortvilet situasjon kan slike spørsmål tas opp i verste mening. -Tror de meg ikke? Stiller de tvil til historien min? La den utsatt få tid til å reagere slik han/hun gjør.
Det kan ta tid før den utsatte orker å kjenne på følelsene sine. Husk at dette også er en reaksjon - å ikke reagere.
Reaksjonene kan komme i puljer. Noen ganger ser det ut som om reaksjonene har gitt seg og ting stabiliserer seg, for så å falle tilbake. Ikke si ting som: "Er du ikke ferdig med dette nå? Nå må du ta deg sammen" Slike uttalelser kan være veldig sårende. Gi den utsatte tid til å sørge og reagere. La det ta den tid det trenger. Vær tålmodig. Ikke glem at noen har krenket han/hun på det groveste. Det tar tid å lege slike sår.
Brev til min mor
Kjære elskede Mamma!
Tilgi meg for dette brev og tilgi deg selv. Ingen sol på himmelen kan varme mer enn din kjærlighet.
Vi har alle sår. Arr etter livet som ikke helt gikk som vi hadde tenkt. Men kjære Mamma, selv et punktert dekk kan lappes. De vet vi. Vi har lappet hele vårt liv.
Livet ble ikke helt som du hadde tenkt deg det, og jeg forstår at du er skuffet. Du ble såret, men lappet, sydde og gikk videre. Det står stor respekt av det, Mamma. Du kjempet for det du trodde på og ønsket det beste for det mest dyrebare du hadde; dine barn. Og du gjorde en god jobb. Dessverre gikk ikke alt som planlagt.
Kjære Mamma. Det var ikke din feil at livet ble som det ble for både deg og oss. Ingen av oss kunne forutse det, og ingen av oss ville ta signalene og innse hva som var i ferd med å hende. Men det hendte, det som ikke skulle skje.. Det du hadde kjempet for hele ditt voksne liv. Ingen ville at familier skal falle fra hverandre. Det skaper sår som ikke alltid kan gro uten salve. Angsten , utryggheten, redselen og frykten tok oss på sengen. Som en svartkledd kom den snikende og forandret vår tilværelse, men det er fortsatt ikke vår feil. Heller ikke din.
Vi så kanskje lykkelige ut, utad, vi barna. En helt ny familie. Ny bror. Nye søstre og en ny far. Vi gikk inn i det hele som naive nyforelskede, slik det skal være, men noen sa engang at kjærligheten gjør blind. Slik tror jeg det er. Slik tror jeg det alltid vil være. Men hvor tok kjærligheten veien?
Kjære Mamma. Det gikk ikke bare bra. Det vet du, innerst inne. Det vet vi alle. Vi prøver å skjule det. Vi er alle redde for å innrømme at de valgene vi tok ikke var de rette. Og slik gikk det, men hendt har hendt. Som mennesker er vi konstruert til å noen ganger ta feil valg ut fra rette motiver. Slik er det bare. Men vi kan ikke la oss selv gå i den fella at vi ikke er modige nok til å stå for det vi gjorde og gjøre hva vi kan for å rette opp igjen de feil som er begått.
Kjære Mamma. Det er ikke for seint!
Du ser vi lider og vi ser deg. Det nytter ikke å skjule det. Vi bærer samme maske du og jeg. Vi barer samme maske hele familien. Hvorfor ikke ta de av så vi kan lære hverandre å kjenne som de vi er. Ikke som de rollene vi spiller. Tro ikke at du er deres nye mamma. Du blir aldri godtatt som det. På samme måte som stefar aldri vil bli vår nye pappa. Han er din mann og vår stefar, men en pappa vil han aldri bli for oss. Vi har aldri vært en stor søskenflokk. Vi er “mine” og “dine”. og dessverre gikk mye galt mellom oss. Sjalusien tok overhånd, men den kunne ikke forutses. Båndene mellom oss er skjøre og som en konsekvens av dette bærer vi alle åpne sår som vi gjør alt vi kan for å skjule. Hele søskenflokken bærer preg av dette helvete kalt en familie.
Jeg ble rebellen som gav alle hodeverk fordi jeg skammet meg over meg selv. Jeg søkte kjærligheten til min far på feil steder og forsto ikke hvilken skade det skulle gjøre på resten av mitt liv. Jeg tok alle sjansene ingen i familien hadde tatt før og viste mitt sinne. Men ingen våget å se hvorfor jeg var sint og såret. Det kunne jo skape sprekker i den fine lakken. Jeg bruker all min energi på å leve mitt liv så destruktivt som mulig uten at det synes. På den måten kan jeg straffe meg selv for alt som ikke er min feil. Jeg studerer tunge fag fordi ingen tro jeg skal klare det. Og dere har helt rett, jeg klarer det ikke. Ikke nå. Og når dere hele tiden ringer og minner meg på hvor mye jeg burde lese, hvor flink jeg må være. Hvor utrolig flaks jeg har hatt som har møtt en så fantastisk mann som jeg har møtt. Og hvor snill jeg må være mot ham så han vil være hos meg for alltid. Da Mamma, da faller jeg sammen som en fallskjerm som møter jorda. Og glem tanken på ham som svigersønn. Jeg var nok ikke snill nok, og jeg fortjente han ikke. Jeg sparte han fra elendigheten og gikk min vei.
Du vet at livet mitt har vært vanskelig. At jeg har hatt anoreksi i mange år er jo ingen hemmelighet. Jeg ble voldtatt og det gjør vondt. Jeg vet at du så gjerne vil at alt skal være bra med meg. Men Mamma, da skal jeg fortelle deg en nyhet: det er ikke det! Du snakker til meg som om det ikke har skjedd. Som om det bare er glemt. Og vips så er man verdens flinkeste student og får bare toppkarakterer.
Vi lærte tidelig å tie, slik du kanskje lærte å tie av dine foreldre. Det er ikke din feil, men noe gir vi videre uten å ønske det. Uten å vite det. Men nå er det på tide å prate. For jeg har fått nok. Jeg trenger en liten pause fra livet nå. En tid for meg selv til å leve mitt liv, slik jeg vil ha det. Men jeg trenger dere allikevel der. Bare litt på avstand. Vær så snill, la meg styre avstanden en liten stund.
Dette brevet vil nok gi deg mange ubesvarte spørsmål, forhåpentligvis noen svar også. Prat med oss, Mamma. Ikke hold det for deg selv. Det vil bare ødelegge deg og skade livskvaliteten din. Det er tid for å bygge opp igjen nå.
Jeg kommer hjem til tantes 50-årsdag, men på en betingelse; stebror skal ikke være der. Han vet selv hvorfor. Det gjør meg vondt å sette deg i et slikt dilemma, men jeg føler at jeg ikke lenger har et valg. Jeg har et anstrengt forhold til han. Han har såret meg på en slik måte at det tar tid å bygge opp igjen tilliten. Men gi han tid for seg selv. Også han trenger kjærligheten fra dere for å få igjen sin livskvalitet og verdighet.. Hans problemer går dypere enn hva øyet ser.
Kjære Mamma som jeg elsker over alt på jord. Det var ikke din skyld og det er ikke din skyld! Men det er på tide å åpne øynene. Denne familien vil ødelegge oss gradvis om vi ikke gjør noe. Det ødelegger i alle fall meg. Det nekter jeg å godta. Jeg vil ha tilbake den familien som jeg engang hadde. Og jeg vil ha tilbake den mammaen som lærte meg hva livsglede er. Den mammaen som kan bruke sine krefter på å elske seg selv og sine nære, i stedet for å sløse krefter på å hele tiden skjule sin maktesløshet. For det er det du gjør, Mamma. Og det løser ingen problemer for verken deg eller oss. Lur ikke deg selv til å tro at alt er bra. Åpne heller øynene for det som er rett foran deg. Kjenn på det, selv om det gjør vondt.
Det er på tide å handle. På tide å innse at vi ikke klarer dette aleine. Men med tid og hjelp kan vi klare det. Du har lært oss å være sterke og kjempe for det vi tror på. Og jeg tror på oss mer enn noe annet!
Jeg elsker deg!
Din Lilje.
Tilgi meg for dette brev og tilgi deg selv. Ingen sol på himmelen kan varme mer enn din kjærlighet.
Vi har alle sår. Arr etter livet som ikke helt gikk som vi hadde tenkt. Men kjære Mamma, selv et punktert dekk kan lappes. De vet vi. Vi har lappet hele vårt liv.
Livet ble ikke helt som du hadde tenkt deg det, og jeg forstår at du er skuffet. Du ble såret, men lappet, sydde og gikk videre. Det står stor respekt av det, Mamma. Du kjempet for det du trodde på og ønsket det beste for det mest dyrebare du hadde; dine barn. Og du gjorde en god jobb. Dessverre gikk ikke alt som planlagt.
Kjære Mamma. Det var ikke din feil at livet ble som det ble for både deg og oss. Ingen av oss kunne forutse det, og ingen av oss ville ta signalene og innse hva som var i ferd med å hende. Men det hendte, det som ikke skulle skje.. Det du hadde kjempet for hele ditt voksne liv. Ingen ville at familier skal falle fra hverandre. Det skaper sår som ikke alltid kan gro uten salve. Angsten , utryggheten, redselen og frykten tok oss på sengen. Som en svartkledd kom den snikende og forandret vår tilværelse, men det er fortsatt ikke vår feil. Heller ikke din.
Vi så kanskje lykkelige ut, utad, vi barna. En helt ny familie. Ny bror. Nye søstre og en ny far. Vi gikk inn i det hele som naive nyforelskede, slik det skal være, men noen sa engang at kjærligheten gjør blind. Slik tror jeg det er. Slik tror jeg det alltid vil være. Men hvor tok kjærligheten veien?
Kjære Mamma. Det gikk ikke bare bra. Det vet du, innerst inne. Det vet vi alle. Vi prøver å skjule det. Vi er alle redde for å innrømme at de valgene vi tok ikke var de rette. Og slik gikk det, men hendt har hendt. Som mennesker er vi konstruert til å noen ganger ta feil valg ut fra rette motiver. Slik er det bare. Men vi kan ikke la oss selv gå i den fella at vi ikke er modige nok til å stå for det vi gjorde og gjøre hva vi kan for å rette opp igjen de feil som er begått.
Kjære Mamma. Det er ikke for seint!
Du ser vi lider og vi ser deg. Det nytter ikke å skjule det. Vi bærer samme maske du og jeg. Vi barer samme maske hele familien. Hvorfor ikke ta de av så vi kan lære hverandre å kjenne som de vi er. Ikke som de rollene vi spiller. Tro ikke at du er deres nye mamma. Du blir aldri godtatt som det. På samme måte som stefar aldri vil bli vår nye pappa. Han er din mann og vår stefar, men en pappa vil han aldri bli for oss. Vi har aldri vært en stor søskenflokk. Vi er “mine” og “dine”. og dessverre gikk mye galt mellom oss. Sjalusien tok overhånd, men den kunne ikke forutses. Båndene mellom oss er skjøre og som en konsekvens av dette bærer vi alle åpne sår som vi gjør alt vi kan for å skjule. Hele søskenflokken bærer preg av dette helvete kalt en familie.
Jeg ble rebellen som gav alle hodeverk fordi jeg skammet meg over meg selv. Jeg søkte kjærligheten til min far på feil steder og forsto ikke hvilken skade det skulle gjøre på resten av mitt liv. Jeg tok alle sjansene ingen i familien hadde tatt før og viste mitt sinne. Men ingen våget å se hvorfor jeg var sint og såret. Det kunne jo skape sprekker i den fine lakken. Jeg bruker all min energi på å leve mitt liv så destruktivt som mulig uten at det synes. På den måten kan jeg straffe meg selv for alt som ikke er min feil. Jeg studerer tunge fag fordi ingen tro jeg skal klare det. Og dere har helt rett, jeg klarer det ikke. Ikke nå. Og når dere hele tiden ringer og minner meg på hvor mye jeg burde lese, hvor flink jeg må være. Hvor utrolig flaks jeg har hatt som har møtt en så fantastisk mann som jeg har møtt. Og hvor snill jeg må være mot ham så han vil være hos meg for alltid. Da Mamma, da faller jeg sammen som en fallskjerm som møter jorda. Og glem tanken på ham som svigersønn. Jeg var nok ikke snill nok, og jeg fortjente han ikke. Jeg sparte han fra elendigheten og gikk min vei.
Du vet at livet mitt har vært vanskelig. At jeg har hatt anoreksi i mange år er jo ingen hemmelighet. Jeg ble voldtatt og det gjør vondt. Jeg vet at du så gjerne vil at alt skal være bra med meg. Men Mamma, da skal jeg fortelle deg en nyhet: det er ikke det! Du snakker til meg som om det ikke har skjedd. Som om det bare er glemt. Og vips så er man verdens flinkeste student og får bare toppkarakterer.
Vi lærte tidelig å tie, slik du kanskje lærte å tie av dine foreldre. Det er ikke din feil, men noe gir vi videre uten å ønske det. Uten å vite det. Men nå er det på tide å prate. For jeg har fått nok. Jeg trenger en liten pause fra livet nå. En tid for meg selv til å leve mitt liv, slik jeg vil ha det. Men jeg trenger dere allikevel der. Bare litt på avstand. Vær så snill, la meg styre avstanden en liten stund.
Dette brevet vil nok gi deg mange ubesvarte spørsmål, forhåpentligvis noen svar også. Prat med oss, Mamma. Ikke hold det for deg selv. Det vil bare ødelegge deg og skade livskvaliteten din. Det er tid for å bygge opp igjen nå.
Jeg kommer hjem til tantes 50-årsdag, men på en betingelse; stebror skal ikke være der. Han vet selv hvorfor. Det gjør meg vondt å sette deg i et slikt dilemma, men jeg føler at jeg ikke lenger har et valg. Jeg har et anstrengt forhold til han. Han har såret meg på en slik måte at det tar tid å bygge opp igjen tilliten. Men gi han tid for seg selv. Også han trenger kjærligheten fra dere for å få igjen sin livskvalitet og verdighet.. Hans problemer går dypere enn hva øyet ser.
Kjære Mamma som jeg elsker over alt på jord. Det var ikke din skyld og det er ikke din skyld! Men det er på tide å åpne øynene. Denne familien vil ødelegge oss gradvis om vi ikke gjør noe. Det ødelegger i alle fall meg. Det nekter jeg å godta. Jeg vil ha tilbake den familien som jeg engang hadde. Og jeg vil ha tilbake den mammaen som lærte meg hva livsglede er. Den mammaen som kan bruke sine krefter på å elske seg selv og sine nære, i stedet for å sløse krefter på å hele tiden skjule sin maktesløshet. For det er det du gjør, Mamma. Og det løser ingen problemer for verken deg eller oss. Lur ikke deg selv til å tro at alt er bra. Åpne heller øynene for det som er rett foran deg. Kjenn på det, selv om det gjør vondt.
Det er på tide å handle. På tide å innse at vi ikke klarer dette aleine. Men med tid og hjelp kan vi klare det. Du har lært oss å være sterke og kjempe for det vi tror på. Og jeg tror på oss mer enn noe annet!
Jeg elsker deg!
Din Lilje.
Selvskading, selvmord og dissosiasjon
Psykiater Gerd-Ragna Bloch Thorsen har skrevet om selvskading og selvmord.
Hun er psykiater, spesiallege og psykoterapiveileder.
I denne teksten skriver hun om selvskading, årsak og forekomst, og om temaet dissosiasjon. Hun forklarer sammenheng mellom selvskade og selvmord og ser på enkelte pasienters egen forståelse av lidelsen.
For å lese teksten, trykk på linken:
Selvskading og selvmord... ingen selvfølge.
Hun er psykiater, spesiallege og psykoterapiveileder.
I denne teksten skriver hun om selvskading, årsak og forekomst, og om temaet dissosiasjon. Hun forklarer sammenheng mellom selvskade og selvmord og ser på enkelte pasienters egen forståelse av lidelsen.
For å lese teksten, trykk på linken:
Selvskading og selvmord... ingen selvfølge.
PTSD
Etter opplevelser som oppfattes som livstruende eller svært traumatiske, kan noen utvikle en helt spesiell psykisk lidelse: PTSD, eller post-traumatisk stress lidelse. Typisk er gjenopplevelse av traumet i flash-backs og mareritt.
Hva er PTSD?
Forkortelsen kommer av den engelske betegnelsen på denne psykiske lidelsen: Post-traumatisk stress disorder. Det er en lidelse som man lenge har kjent til etter større tragedier. Her hjemme i Norge kjenner du kanskje betegnelsen KZ-syndromet, som beskriver den samme lidelsen blant dem som satt som fanger i tyske konsentrasjoneleire under 2.verdenskrig. I USA brukes ofte betegnelsen shell shock for å betegne lidelsen spesielt blant Vietnam-veteraner.
Andre hendelser som kan føre til utvikling av PTSD er krig, store ødeleggelser, terroristangrep, voldtekt, tortur, alvorlige ulykker, flyktningeleire, naturkatastrofer.
Det siste har blitt altfor aktuelt i den siste tiden. Man må regne med at mange av personene som opplevde flomkatastrofen i Asia på nært hold kan utvikle denne lidelsen.
Slik oppleves PTSD:
Den traumatiske opplevelsen gjenoppleves i flash-backs, det vil si i våken tilstand gjennom påtrengende minner, og gjennom stadig tilbakevendende mareritt. Gjenopplevelsene fører med seg sterk angst, store problemer med å få sove og kroppslige plager.
Enkelte situasjoner kan minne personen om den traumatiske hendelsen. Det fører til at personen holder seg unna slike situasjoner. Dette kan for eksempel være filmer på TV eller kino, tog- eller flyreiser, lyden av helikopter, store folkemengder. Dette kan virke hemmende og invalidiserende på livsutfoldelsen.
Personer med PTSD har hukommelsestap for deler av den traumatiske opplevelsen, det vil si at deler av opplevelsen er borte fra minnet eller er svært uklart og forvirrende.
Personen bruker mye energi på å unngå tanker, følelser og aktiviteter som han eller hun knytter til den vonde hendelsen.
Personer med PTSD føler seg hele tiden anspent, skvetten og overfølsom. De kan være irritable, ukonsentrerte og få plutselige sinneutbrudd.
Dette kan gi seg utslag i fysiske endringer som økt blodtrykk, rask puls, anspente muskler, kvalme og diaré.
Det er vanlig at personer med PTSD viser minsket interesse for aktiviteter de tidligere likte, og minsket evne til å føle og vise kjærlighet og nærhet til andre mennesker. De kan også miste interessen for seg selv og sin egen helse, og virke likegyldige.
Svart fremtidshåp; ingen håp om egen karriere, familieliv eller det å leve lenge.
Hos små barn kan man se at utviklingen stanser opp eller går tilbake. For eksempel kan språkutviklingen stanse opp eller bli dårligere, barn som tidligere har vært tørre kan måtte begynne med bleier igjen.
Rundt en tredjedel av dem som utvikler PTSD etter en traumatisk opplevelse, utvikler en kronisk form. For de fleste med kronisk PTSD er symptomene verre i perioder og mildere i mellomtiden, men for noen kan symptomene være alvorlige og sterke hele tiden.
Når kommer tegn på PTSD?
Noen viser tegn på PTSD rett etter hendelsen, men hos noen kan det gå opptil 6 måneder før symptomene viser seg. Da oppsøker ofte personen lege på grunn av søvnproblemer, angst eller depresjon. Lidelsen kan da lett bli oversett dersom personen ikke forteller om de plagsomme gjenopplevelsene og marerittene. Jo lenger tid som går, desto vanskeligere er det for personen selv og legen å forstå sammenhengen mellom plagene og hendelsen.
Følger av PTSD:
Sosial fungering: Det er lett å tenke seg at det er svært vanskelig å fungere normalt med denne lidelsen, både i arbeidslivet og sosialt. Det er ikke uvanlig at en person med PTSD får problemer på arbeidet, og ekteskapsproblemer og skilsmisser ses også ofte.
Misbruk: Søvnvansker, angst og anspenthet fører ofte til at personen tyr til beroligende midler som alkohol eller medisiner, og misbruk av slike stoffer forverrer ytterligere både helsen og sosial fungeringsevne.
Psykisk helse: Personer som har hatt PTSD er ekstra utsatt for å utvikle depresjon og angst også senere i livet.
Tilbakefall: Selv etter at en person er behandlet og blitt frisk av en PTSD-lidelse, er han eller hun spesielt sårbar for å få lidelsen tilbake senere ved nye traumatiske opplevelser. Den nye hendelsen kan da ofte være midre traumatisk enn den første opplevelsen og allikevel føre til de samme symptomene.
Hvem er spesielt utsatt for PTSD?
Personer som deltar i redningsarbeid vil naturlig nok oppleve mange og alvorlige ulykker. Brannmenn, helsearbeidere i krigssoner eller i flyktningeleire og soldater er blant de spesielt utsatte.
Det er allikevel mange flere som opplever alvorlige og traumatiske hendelser enn dem som utvikler PTSD.
Det ser ut som om mennesker som fra før av plages av angst eller depresjoner er mer utsatt enn andre. De innadvendte som holder plagene for seg selv og ikke klarer å snakke med andre om problemene sine er også mer utsatt enn andre. Jo flere traumatiske hendelser en person opplever, jo mer utsatt er han eller hun for å utvikle PTSD. Særlig gjelder dette hvis hendelsen kommer overraskende, som lyn fra klar himmel, og man ikke rekker å forberede seg.
Personer som har problemer med misbruk av alkohol eller narkotiske stoffer er også mer utsatt for å utvikle PTSD.
Når skal du oppsøke lege?
Det er vanlig å oppleve en masse vonde følelser etter en traumatisk hendelse. Tristhet, sorgfølelse, gråtetokter, ukonsentrerthet, søvnproblemer, mareritt: alle disse tingene er vanlig og normalt etter en alvorlig hendelse.
Men dersom disse plagene fremdeles er der en måned etter hendelsen, blir verre, eller hindrer deg i å ta kontroll over livet ditt igjen, bør du oppsøke en lege for å diskutere om du trenger hjelp til å komme videre.
Forebygging og behandling:
Det viktigste med PTSD er å gjenkjenne det. Det kan være vanskelig, særlig dersom symptomene kommer lang tid etter hendelsen, og personen selv ikke opplyser om mareritt og gjenopplevelser. Derfor er det viktig at legen husker å spørre spesielt om dette.
Deretter er det viktigste man kan gjøre å skape et miljø av trygghet, bekreftelse og rom for å prate ut. PTSD er en spesialistoppgave og bør behandles av psykiatere som er erfarne på området. Det kan være mange veier til målet her, det viktigste er at man kommer til behandling.
Personene sliter ofte med skyldfølelse for ting de burde ha gjort i situasjonen, eller ting de ikke burde ha gjort. Man snakker ofte om survivors guilt, skyldfølelse for å ha overlevd mens andre døde. De kan ha overdrevet oppfattelse av egen skyld i situasjonen og trenger hjelp til å se mer realistisk på situasjonen. Det å lære om og forstå at plagene de strir med faktisk er en psykisk lidelse om rammer flere andre, kan også hjelpe.
Samtidig er det viktig å ta fatt i de mange aspektene rundt personen som lider under følgende av PTSD. Familien bør tas med, familie- eller ekteskapsterapi kan være nyttig. Det er også viktig å sørge for at personen beholder arbeidet.
Medisiner:
Den vanligste behandlingsmetoden for PTSD er å kombinere samtaleterapi og medisiner. En gruppe medisiner som brukes mot depresjon, såkalte SSRI (populært kalt lykkepiller) har vist gode resultater i å behandle PTSD. Så langt har to av disse preparatene, Seroxat og Zoloft, fått PTSD som godkjent indikasjon.
For å forebygge at PTSD utvikler seg, er det viktig ved alle alvorlige ulykker, traumer eller overgrep å gi personene som er involvert så god anledning som mulig til å få snakke ut om og bearbeide hendelsen. Sosial støtte fra omgivelsene og hjelpeapparatet er svært viktig.
Hva kan du selv gjøre?
Det å lære seg å hanskes med stress i hverdagen er nyttig og viktig i seg selv, og det minsker risikoen for at du skal utvikle kroniske plager etter traumatiske hendelser. Nyttige grep kan være:
Ta tak i det som plager deg, prøv å gjøre noe aktivt med det.
Ikke prøv å endre det som ikke kan endres: gjør noe der du kan, men prøv å slipp tak i det du ikke kan gjøre noe med.
Prat med noen om det! Del problemet ditt med noen. Kanskje fåt du sett problemene fra en annen og mer tilnærmelig vinkel.
Kom deg litt unna. Når noe oppleves som spesialt stressende, ta en pause fra det, finn fokus et annet sted for en stund før du går tilbake til det.
Pass på deg selv! Få nok søvn og hvile, mat og bevegelse.
Unngå å bruke alkohol som sovepille eller for å roe deg ned.
Av: Ann Cathrin Reichelt, lege
Kilde: Lommelegen.no
Hva er PTSD?
Forkortelsen kommer av den engelske betegnelsen på denne psykiske lidelsen: Post-traumatisk stress disorder. Det er en lidelse som man lenge har kjent til etter større tragedier. Her hjemme i Norge kjenner du kanskje betegnelsen KZ-syndromet, som beskriver den samme lidelsen blant dem som satt som fanger i tyske konsentrasjoneleire under 2.verdenskrig. I USA brukes ofte betegnelsen shell shock for å betegne lidelsen spesielt blant Vietnam-veteraner.
Andre hendelser som kan føre til utvikling av PTSD er krig, store ødeleggelser, terroristangrep, voldtekt, tortur, alvorlige ulykker, flyktningeleire, naturkatastrofer.
Det siste har blitt altfor aktuelt i den siste tiden. Man må regne med at mange av personene som opplevde flomkatastrofen i Asia på nært hold kan utvikle denne lidelsen.
Slik oppleves PTSD:
Den traumatiske opplevelsen gjenoppleves i flash-backs, det vil si i våken tilstand gjennom påtrengende minner, og gjennom stadig tilbakevendende mareritt. Gjenopplevelsene fører med seg sterk angst, store problemer med å få sove og kroppslige plager.
Enkelte situasjoner kan minne personen om den traumatiske hendelsen. Det fører til at personen holder seg unna slike situasjoner. Dette kan for eksempel være filmer på TV eller kino, tog- eller flyreiser, lyden av helikopter, store folkemengder. Dette kan virke hemmende og invalidiserende på livsutfoldelsen.
Personer med PTSD har hukommelsestap for deler av den traumatiske opplevelsen, det vil si at deler av opplevelsen er borte fra minnet eller er svært uklart og forvirrende.
Personen bruker mye energi på å unngå tanker, følelser og aktiviteter som han eller hun knytter til den vonde hendelsen.
Personer med PTSD føler seg hele tiden anspent, skvetten og overfølsom. De kan være irritable, ukonsentrerte og få plutselige sinneutbrudd.
Dette kan gi seg utslag i fysiske endringer som økt blodtrykk, rask puls, anspente muskler, kvalme og diaré.
Det er vanlig at personer med PTSD viser minsket interesse for aktiviteter de tidligere likte, og minsket evne til å føle og vise kjærlighet og nærhet til andre mennesker. De kan også miste interessen for seg selv og sin egen helse, og virke likegyldige.
Svart fremtidshåp; ingen håp om egen karriere, familieliv eller det å leve lenge.
Hos små barn kan man se at utviklingen stanser opp eller går tilbake. For eksempel kan språkutviklingen stanse opp eller bli dårligere, barn som tidligere har vært tørre kan måtte begynne med bleier igjen.
Rundt en tredjedel av dem som utvikler PTSD etter en traumatisk opplevelse, utvikler en kronisk form. For de fleste med kronisk PTSD er symptomene verre i perioder og mildere i mellomtiden, men for noen kan symptomene være alvorlige og sterke hele tiden.
Når kommer tegn på PTSD?
Noen viser tegn på PTSD rett etter hendelsen, men hos noen kan det gå opptil 6 måneder før symptomene viser seg. Da oppsøker ofte personen lege på grunn av søvnproblemer, angst eller depresjon. Lidelsen kan da lett bli oversett dersom personen ikke forteller om de plagsomme gjenopplevelsene og marerittene. Jo lenger tid som går, desto vanskeligere er det for personen selv og legen å forstå sammenhengen mellom plagene og hendelsen.
Følger av PTSD:
Sosial fungering: Det er lett å tenke seg at det er svært vanskelig å fungere normalt med denne lidelsen, både i arbeidslivet og sosialt. Det er ikke uvanlig at en person med PTSD får problemer på arbeidet, og ekteskapsproblemer og skilsmisser ses også ofte.
Misbruk: Søvnvansker, angst og anspenthet fører ofte til at personen tyr til beroligende midler som alkohol eller medisiner, og misbruk av slike stoffer forverrer ytterligere både helsen og sosial fungeringsevne.
Psykisk helse: Personer som har hatt PTSD er ekstra utsatt for å utvikle depresjon og angst også senere i livet.
Tilbakefall: Selv etter at en person er behandlet og blitt frisk av en PTSD-lidelse, er han eller hun spesielt sårbar for å få lidelsen tilbake senere ved nye traumatiske opplevelser. Den nye hendelsen kan da ofte være midre traumatisk enn den første opplevelsen og allikevel føre til de samme symptomene.
Hvem er spesielt utsatt for PTSD?
Personer som deltar i redningsarbeid vil naturlig nok oppleve mange og alvorlige ulykker. Brannmenn, helsearbeidere i krigssoner eller i flyktningeleire og soldater er blant de spesielt utsatte.
Det er allikevel mange flere som opplever alvorlige og traumatiske hendelser enn dem som utvikler PTSD.
Det ser ut som om mennesker som fra før av plages av angst eller depresjoner er mer utsatt enn andre. De innadvendte som holder plagene for seg selv og ikke klarer å snakke med andre om problemene sine er også mer utsatt enn andre. Jo flere traumatiske hendelser en person opplever, jo mer utsatt er han eller hun for å utvikle PTSD. Særlig gjelder dette hvis hendelsen kommer overraskende, som lyn fra klar himmel, og man ikke rekker å forberede seg.
Personer som har problemer med misbruk av alkohol eller narkotiske stoffer er også mer utsatt for å utvikle PTSD.
Når skal du oppsøke lege?
Det er vanlig å oppleve en masse vonde følelser etter en traumatisk hendelse. Tristhet, sorgfølelse, gråtetokter, ukonsentrerthet, søvnproblemer, mareritt: alle disse tingene er vanlig og normalt etter en alvorlig hendelse.
Men dersom disse plagene fremdeles er der en måned etter hendelsen, blir verre, eller hindrer deg i å ta kontroll over livet ditt igjen, bør du oppsøke en lege for å diskutere om du trenger hjelp til å komme videre.
Forebygging og behandling:
Det viktigste med PTSD er å gjenkjenne det. Det kan være vanskelig, særlig dersom symptomene kommer lang tid etter hendelsen, og personen selv ikke opplyser om mareritt og gjenopplevelser. Derfor er det viktig at legen husker å spørre spesielt om dette.
Deretter er det viktigste man kan gjøre å skape et miljø av trygghet, bekreftelse og rom for å prate ut. PTSD er en spesialistoppgave og bør behandles av psykiatere som er erfarne på området. Det kan være mange veier til målet her, det viktigste er at man kommer til behandling.
Personene sliter ofte med skyldfølelse for ting de burde ha gjort i situasjonen, eller ting de ikke burde ha gjort. Man snakker ofte om survivors guilt, skyldfølelse for å ha overlevd mens andre døde. De kan ha overdrevet oppfattelse av egen skyld i situasjonen og trenger hjelp til å se mer realistisk på situasjonen. Det å lære om og forstå at plagene de strir med faktisk er en psykisk lidelse om rammer flere andre, kan også hjelpe.
Samtidig er det viktig å ta fatt i de mange aspektene rundt personen som lider under følgende av PTSD. Familien bør tas med, familie- eller ekteskapsterapi kan være nyttig. Det er også viktig å sørge for at personen beholder arbeidet.
Medisiner:
Den vanligste behandlingsmetoden for PTSD er å kombinere samtaleterapi og medisiner. En gruppe medisiner som brukes mot depresjon, såkalte SSRI (populært kalt lykkepiller) har vist gode resultater i å behandle PTSD. Så langt har to av disse preparatene, Seroxat og Zoloft, fått PTSD som godkjent indikasjon.
For å forebygge at PTSD utvikler seg, er det viktig ved alle alvorlige ulykker, traumer eller overgrep å gi personene som er involvert så god anledning som mulig til å få snakke ut om og bearbeide hendelsen. Sosial støtte fra omgivelsene og hjelpeapparatet er svært viktig.
Hva kan du selv gjøre?
Det å lære seg å hanskes med stress i hverdagen er nyttig og viktig i seg selv, og det minsker risikoen for at du skal utvikle kroniske plager etter traumatiske hendelser. Nyttige grep kan være:
Ta tak i det som plager deg, prøv å gjøre noe aktivt med det.
Ikke prøv å endre det som ikke kan endres: gjør noe der du kan, men prøv å slipp tak i det du ikke kan gjøre noe med.
Prat med noen om det! Del problemet ditt med noen. Kanskje fåt du sett problemene fra en annen og mer tilnærmelig vinkel.
Kom deg litt unna. Når noe oppleves som spesialt stressende, ta en pause fra det, finn fokus et annet sted for en stund før du går tilbake til det.
Pass på deg selv! Få nok søvn og hvile, mat og bevegelse.
Unngå å bruke alkohol som sovepille eller for å roe deg ned.
Av: Ann Cathrin Reichelt, lege
Kilde: Lommelegen.no
Søskenincest
Teksten er hentet fra Universitetet i Oslo sine sider. For meg som sliter med dette temaet daglig, er det viktig for meg å få dette temaet belyst. Det er alt for tabubelagt. Jeg skammes, selv etter mange år med terapi. Jeg føler meg så ekstra skitten. Som om det ikke er lov å kjenne seg voldtatt, eller i det hele tatt føle seg som et offer, fordi en bror som regel ikke er så veldig mye eldre. Slik føler i alle fall jeg det. Jeg føler hele tiden at jeg må ha vært delaktig eller ikke sagt fra godt nok. At jeg var redd, er liksom ikke en god nok unnskyldning for meg, selv om jeg ville sagt til alle som hadde opplevd det samme at "Jo, det er det!".
Jeg ønsker mer enn noe at dette temaet skal belyses og forstås. Og ikke minst at foreldre skal skjønne at dette faktisk skaper traumer. Det skal IKKE bare overses. Mange foreldre har en tendens til det. De ser dessverre ikke alvoret i det.
Her er teksten fra Universitetes sider:
Jeg ønsker mer enn noe at dette temaet skal belyses og forstås. Og ikke minst at foreldre skal skjønne at dette faktisk skaper traumer. Det skal IKKE bare overses. Mange foreldre har en tendens til det. De ser dessverre ikke alvoret i det.
Her er teksten fra Universitetes sider:
Incest mellom søsken (Bulletine 1/05)
Av Marit Ihle, sjefpsykolog ved Grorud Barne- og Ungdomspsykiatriske Poliklinikk
Høstens møte i Nettverk for forskning om seksualisert vold satte fokus på søskenincest. Dette temaet har vært lite fokusert, både i fagmiljøene og i mediene. Problemet blir ofte bagatellisert og avskrevet som lek, eller det blir fortiet. Men konsekvensene av søskenovergrep kan være vel så alvorlige som overgrep fra voksne. Temaet vakte stort engasjement hos tilhørerne.
Kine Pretorius fra Stiftelsen Støttesenter mot Incest la fram erfaringer fra arbeid med kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra sine brødre. Dette gjelder 10 % av Støttesenterets brukere. Det dreier seg ofte om vaginale voldtekter kombinert med trusler og alvorlig vold. Fellestrekk i familiene er at foreldrene gjerne har mer enn nok med sitt, eller at ett av barna er overfokusert, favorisert eller krever særlig mye oppmerksomhet. To ulike typer overgripere skiller seg ut: asosiale, isolerte gutter, og sterke, manipulerende, brautende og voldelige gutter. Hos de utsatte kan man se to framtredende mestringsstrategier: noen gjemmer seg bort, andre eksponerer seg. Søskenincest blir sjelden anmeldt.
Familien
Avdekking av slike overgrep er svært vanskelig for familien å takle. Det er vanlig at foreldrene bagatelliserer overgrepene eller at de ikke tror på historien til den utsatte. De kan føle at de blir nødt til å velge mellom barna sine. Ikke sjelden blir den utsatte utstøtt fra familien. Seinvirkningene etter overgrepene er de samme som om overgriperen hadde vært voksen. Kine Pretorius understreket at hele familien har behov for hjelp. Det er bedre å gå forsiktig fram enn å bryte inn i familien med raske og dramatiske grep, tross risiko for nye overgrep. Familien, og spesielt den overgrepsutsatte, må imidlertid gis håp om en løsning.
Brødres overgrep mot gutter
Olof Risberg arbeider som psykolog ved Rädda Barnen, Pojkmottagningen i Stockholm. Han fortalte om gutter utsatt for seksuelle overgrep fra sine brødre. Ved Pojkmottagningen jobbes det både med de utsatte og de som har forgrepet seg. Tredjeparten av deres unge klienter har blitt utsatt for overgrep fra en bror. Det er viktig i Pojkmottagningens behandlingsmodell at alle saker blir anmeldt og at det er en fellende dom i saken, med behandling som resultat. Den nærmeste familien skal alltid være informert, og det ses som en fordel at begge søsken blir behandlet på samme sted. Pojkmottagningen arbeider etter en modell de kaller BUSA: Barnet skal “Beskrive overgrepene”, “Uttrykke følelser” rundt overgrepene og andre opplevelser, “Si fra” (sette grenser) og “Akseptere” seg selv, sin situasjon og sin fortid. Behandlingen av den som har forgrepet seg bør skje i ung alder. Da er det lettere å få til en forandring. Behandlerne tenker ikke i begrepene “offer – overgriper”, for å unngå stigmatisering av barna eller ungdommene.
Risberg påpekte at overgrep mellom søsken skjer lettere i familier der det forekommer vold og rus, mobbing og grenseløs seksualitet eller åpen bruk av pornografi. Gutter i slike familier som i tillegg har konsentrasjonsvansker og en følelse av å være utenfor, er i en risikosituasjon i forhold til å forgripe seg på søsken.
Overgrep fra søstre
Endre Førland, leder av Incestsenteret for menn, holdt et innlegg om menn som i oppveksten har blitt utsatt for overgrep fra søstre. Førland pekte på forskjeller mellom menn utsatt for slike overgrep, og menn utsatt for overgrep fra voksne kvinner og menn. De som er utsatt for overgrep fra voksne, er ofte angstfylte og suicidale, har et negativt forhold til sin far (dersom det er han som har forgrepet seg) og er ofte grenseløse i forhold til sine egne barn. Mødre som utsetter sine sønner for seksuelle overgrep bruker ofte vold, noe søstre sjelden gjør. Menn utsatt for søstres overgrep er ikke spesielt angstfylte eller suicidale, de har et bra forhold til sin egen far og til sine barn. Det er imidlertid vanlig at mennene har et negativt selvbilde, og noen går inn i en “super-elsker-rolle”. De kunne oppleve sorg når søsteren fikk en kjæreste og overgrepene opphørte. De hater ikke hennes overgrep, og de har ofte fått en god relasjon til søsteren i ettertid.
Førland kunne se to hovedtendenser i mennenes utviklingshistorie: Noen fikk konsentrasjonsproblemer fra overgrepene startet, fikk ingen utdannelse og endte opp som uføretrygdede. En annen gruppe kompenserte med å bli superdyktige i skole og arbeid, fikk høye stillinger, gode inntekter og bodde bra. Det ser derfor ut til at overgrep fra søstre har spesifikke negative konsekvenser, men at disse er mindre dramatiske enn konsekvenser etter overgrep fra voksne.
Sex – kos – overgrep
Temaet for Atle Austad, psykolog ved Institutt for klinisk sexologi og terapi, var “Sex – kos – overgrep, hva gjør søsken med hverandre?”. Han listet først opp en rekke typer incestuøse samspill mellom søsken: Vold eller tvang, annen maktutøvelse, forføring, kos og nærhet, lek og utforsking, seksuell atferd som blotting og kikking og til slutt likeverdig gjensidig seksuelt forhold mellom søsknene. Han kom inn på kriterier for overgrep og hva man må se etter for å vurdere om sex mellom søsken skal regnes som overgrep. Bruk av vold og makt og invadering eller overskridelse av den andres grenser er slike kriterier. Aldersforskjeller mellom søsknene spiller inn, den enkeltes alder, kunnskap om egen og andres seksualitet og modenhet for øvrig blir også en del av vurderingen. Omfanget av eventuell skade vil være avhengig av slike faktorer. Han stilte spørsmålet om forføringssex eller gjensidige seksuelle forhold mellom søsken er skadelig, og nevnte noen vanlige følger: Skam, opplevelsen av å være sviktet eller utnyttet, opplevelse av manglende tillit til seg selv og til slutt blandede følelser og forvirring med hensyn til grenser. Seksuell utforsking og lek (doktorlek) på gjensidig basis er imidlertid vanlig og harmløst. Austad stilte flere spørsmål enn han ga svar, noe som ga rom for refleksjon.
Marit.Ihle@ulleval.no
Mine tanker om livet
Dette må være den tråden hvor det er vanskeligst å skrive. Tanker om livet... Hvilket liv? Det livet som var, eller det som kommer?
Det som var, vil jeg bare glemme. Det som kommer vil jeg ikke alltid face. Jeg vet nå at min historie ikke bør ties ihjel, men fåes ut av systemet ved å snakke om det. Analysere og forstå det. Men det er ikke så lett. Temaet er skambelagt og smertefullt. Å snakke om det kan mange ganger vekke reaksjoner jeg ikke ønsker å forholde meg til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne glemme. Trykke på en knapp og slette for alltid. Men slik fungerer det dessverre ikke, og det er vi vel alle smertelig klar over.
Et sted inni hjertet mitt vet jeg at det finnes håp. Det er vel derfor jeg i utgangspunktet bestemte meg for å lage en hjemmeside (www.liljensverden.piczo.com). Nettopp fordi jeg vet at å skrive om det hjelper. Det å lufte tankene, og ikke tillate meg å glemme, er en hjelp i fasen hvor jeg skal bearbeide. Men jeg tror det tar tid. En tid jeg ofte ikke er villig til å gi det. Dessverre.
Selv om livet mitt har vært et helvete, så vet at jeg at det finnes noe godt der ute. Jeg har opplevd å møte fantastiske mennesker som har gitt meg endeløs kjærlighet og tålmodighet. Mennesker som har fått en viktig og stor plass i hjertet mitt, og som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har fått oppleve å være bunnløst forelsket, selv om jeg hadde mistet troen på kjærligheten. Jeg lærte meg å elske, men ikke minst å bli elsket igjen. Mange ganger glemmer jeg dette og må læres det på nytt. Slik er det med mange ting her i livet. Man glemmer og trenger noen ganger hjelp for å friske opp hukommelsen.
Jeg vet det finnes noe godt, men jeg er dårlig på å ta det til meg. Jeg har vokst opp i troen på at jeg ikke fortjener noe godt. Følelsene mine tror dette enda og drar meg bort fra det som er konstruktivt. Fornuften jobber hver dag for å bekjempe dette spøkelset. De dagene fornuften klarer å seire, ja, da elsker jeg livet. Taper den, blir jeg nærmest suicidal. Det er da jeg blir selvdestruktiv og overmannes av negative tanker. Da slår spiseforstyrrelsene inn og tvinger meg til å straffe meg selv. Da står barberbladene i kø for å lage merker på kroppen min, og selvforakten skylder over meg som tsunamibølger. Jeg er ei jente som lever i en svart/hvitt verden av følelser. Jeg er enten vanvittig glad eller bunnløst deprimert. Den gang jeg skrev denne teksten for første gang, skrev jeg: "Jeg har enda ikke kommet så langt i terapien at jeg klarer å være et sted i midten. Forhåpentligvis kommer jeg dit jeg også." Men i dag kan jeg faktisk si at jeg har kommet så langt i terapien at dette synes på være litt lettere. Jeg er ikke helt i mål, men jeg nærmere meg.
I bunn og grunn variere mine tanker om livet fra dag til dag. Men jeg ønsker å tro at livet kan være verdt å kjempe for. At fremtiden har noe godt i vente. Fornuften vet jo dette, det gjelder bare å overbevise følelsene om det samme. Så mange har kjempet seg igjennom denne kampen før og klart det. Da bør vel jeg også klare det?
En ting er sikkert! Det er jeg som eier mitt liv. Ingen andre. Og JEG bestemmer over det! Så pokker ta de som tror de kan bestemme over meg!
Det som var, vil jeg bare glemme. Det som kommer vil jeg ikke alltid face. Jeg vet nå at min historie ikke bør ties ihjel, men fåes ut av systemet ved å snakke om det. Analysere og forstå det. Men det er ikke så lett. Temaet er skambelagt og smertefullt. Å snakke om det kan mange ganger vekke reaksjoner jeg ikke ønsker å forholde meg til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne glemme. Trykke på en knapp og slette for alltid. Men slik fungerer det dessverre ikke, og det er vi vel alle smertelig klar over.
Et sted inni hjertet mitt vet jeg at det finnes håp. Det er vel derfor jeg i utgangspunktet bestemte meg for å lage en hjemmeside (www.liljensverden.piczo.com). Nettopp fordi jeg vet at å skrive om det hjelper. Det å lufte tankene, og ikke tillate meg å glemme, er en hjelp i fasen hvor jeg skal bearbeide. Men jeg tror det tar tid. En tid jeg ofte ikke er villig til å gi det. Dessverre.
Selv om livet mitt har vært et helvete, så vet at jeg at det finnes noe godt der ute. Jeg har opplevd å møte fantastiske mennesker som har gitt meg endeløs kjærlighet og tålmodighet. Mennesker som har fått en viktig og stor plass i hjertet mitt, og som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har fått oppleve å være bunnløst forelsket, selv om jeg hadde mistet troen på kjærligheten. Jeg lærte meg å elske, men ikke minst å bli elsket igjen. Mange ganger glemmer jeg dette og må læres det på nytt. Slik er det med mange ting her i livet. Man glemmer og trenger noen ganger hjelp for å friske opp hukommelsen.
Jeg vet det finnes noe godt, men jeg er dårlig på å ta det til meg. Jeg har vokst opp i troen på at jeg ikke fortjener noe godt. Følelsene mine tror dette enda og drar meg bort fra det som er konstruktivt. Fornuften jobber hver dag for å bekjempe dette spøkelset. De dagene fornuften klarer å seire, ja, da elsker jeg livet. Taper den, blir jeg nærmest suicidal. Det er da jeg blir selvdestruktiv og overmannes av negative tanker. Da slår spiseforstyrrelsene inn og tvinger meg til å straffe meg selv. Da står barberbladene i kø for å lage merker på kroppen min, og selvforakten skylder over meg som tsunamibølger. Jeg er ei jente som lever i en svart/hvitt verden av følelser. Jeg er enten vanvittig glad eller bunnløst deprimert. Den gang jeg skrev denne teksten for første gang, skrev jeg: "Jeg har enda ikke kommet så langt i terapien at jeg klarer å være et sted i midten. Forhåpentligvis kommer jeg dit jeg også." Men i dag kan jeg faktisk si at jeg har kommet så langt i terapien at dette synes på være litt lettere. Jeg er ikke helt i mål, men jeg nærmere meg.
I bunn og grunn variere mine tanker om livet fra dag til dag. Men jeg ønsker å tro at livet kan være verdt å kjempe for. At fremtiden har noe godt i vente. Fornuften vet jo dette, det gjelder bare å overbevise følelsene om det samme. Så mange har kjempet seg igjennom denne kampen før og klart det. Da bør vel jeg også klare det?
En ting er sikkert! Det er jeg som eier mitt liv. Ingen andre. Og JEG bestemmer over det! Så pokker ta de som tror de kan bestemme over meg!
Min historie
For mange kan dette være uforståelig. Det er det nesten for meg også. Så mye at jeg ikke orker å forstå, av og til. Men til tross for sterke ord, for mange kan det virke støtende, vil jeg allikevel ta sjansen på å skrive det slik det føltes for meg, uten for mye sensur. For noen kan det være godt å lese at andre har tenkt og reagert som en selv. Jeg vil anbefale deg å ikke lese dersom du vet det finnes muligheter for at du vil få reaksjoner som er vonde for deg, og du ikke har noen å søke trøst hos. Teksten finnes her. Du kan heller lese når du er mer klar. Under linken "hvor kan man gå for å få hjelp" på hovedsiden, finner du adressen til organisasjoner og sentre som finnes for å hjelpe oss.
Klem fra Liljen
“Vet du at du betyr like mye som dritten under skoene mine? Hadde det vært opp til meg hadde ikke du bodd i mitt hus. Du betyr ingenting for meg!” Ordene sitter som spikret til netthinna mi. Min stefars ord gjør fortsatt vondt, selv etter mange, mange år. Jeg var 6 år første gangen jeg hørte disse ordene, men det var dessverre ikke siste gang. Daglig fikk jeg vite at jeg ikke var god nok. At jeg skapte problemer og var i veien.
Jeg har alltid lurt på hva som fikk min stefar til å hate meg. Jeg var 6 år gammel. Hva kunne jeg ha gjort galt? Jeg ønsket bare kjærlighet, en kjærlighet jeg fikk vite jeg ikke fortjente. Min mor overøste meg med den, min stefar tok den bort før den fikk slå rot. Min eldre stebror ble min allierte. Han beskyttet og forsvarte meg mot hans fars angrep, som vi begge visste ikke vill gå utover han. Jeg var avhengig av min stebrors beskyttelse, og hans kjærlighet.
Da jeg var tre år reiste min far fra oss. Igjen satt min mor med meg og mine søsken. Hun kjempet en hard kamp for å holde hodet over vannet, min tapre mor, for at vi ikke skulle mangle noe. Da jeg hadde fylt 5 år ble mamma sammen med en mann hun hadde kjent lenge. Vi hadde lært han å kjenne som en god mann med barn på vår alder. Da mamma fortalte oss at vi skulle flytte sammen med de, gledet vi oss. Det varte ikke lenge. Jeg skulle til å fylle 6 år.
Allerede kort tid etter vi hadde flyttet merket vi at vår stefar ikke var like glad for at vi var der, som vi var selv. Han avbrøt oss i setninger for å bemerke at han ikke var interessert i å høre hva vi ville si. Han gav sine barn ukepenger mens vi var tilstede, men oss ga han ingenting. Vi sprang til mamma og sladret, men hun forklarte det med at det var naturlig at vi fikk ukepenger av henne og de av han. Vi godtok det. Han skrøt hemningsløst av sine barn hvis de gjorde noe bra. Gjorde vi det samme, sa han ingenting, selv om vi kom for å vise hva vi hadde prestert. Han overså oss, men vi ville bli elsket, så vi gjorde mer for å imponere.
Min stesøster og jeg delte rom. Hver kveld kom mamma først inn. Gav min stesøster en klem, sa: “jeg er glad i deg” og gjorde det samme med meg. Like etter kom min stefar inn. Gikk bort til stesøster, gav henne en klem og sa han var glad i henne og gikk ut. I begynnelsen trodde jeg han bare glemte det. En kveld gråt min stesøster fordi hun var lei seg fordi jeg hadde fått et smykkeskrin i glass av mine besteforeldre. Den kvelden var den eneste kvelden min stefar noen gang kom bort til min seng for å gi meg en klem. Mens han gav meg klemmen veltet han smykkeskrinet så det falt i gulvet og knuste. Jeg gråt av fortvilelse. “Sånn går det når du er uforsiktig. Dessuten hadde du ikke fortjent det.” Ordene hans skar meg innvendig. Dagen etter fortalte jeg mamma at min stefar hadde dyttet smykkeskrinet mitt. Han sa jeg selv hadde gjort det, og at jeg burde straffes for at jeg hadde prøvd å skylde på andre. Mamma ble trist over hans harde ord. Senere på dagen kom mamma hjem med et smykkeskrin til meg. “Ikke vis det til noen. Det kan være din og min lille hemmelighet!” Hun mente det bare godt, men det var ikke det riktige smykkeskrinet. Det jeg fikk av besteforeldrene mine var av glass. Dette var av plast. Og det var ingen engel på. Det var da jeg forsto at min stefar ikke var glad i meg. Jeg var 6 år gammel og bare i veien.
Min stefar begynte nå å fortelle meg med ord, så vel som handlinger, at jeg ikke var velkommen. Vi fikk alle huslige oppgaver vi skulle utføre en gang i uka. Jeg syntes det var kjempegøy. Jeg fikk hjelpe mamma å henge opp tøy og vaske. Hun viste meg alltid hvordan ting skulle gjøres. Jeg likte husarbeid. Helt til den dagen min stefar tok meg til siden og sa at han ikke ønsket at jeg skulle ta på skjortene hans. Da ble de ikke fine. Jeg kunne heller gå ut med søpla. Det var en oppgave som passet meg. Jeg var jo skitten allerede. Jeg trodde han. Jeg gikk ut med søpla og når jeg skulle hjelpe mamma med å henge opp klær, tok jeg aldri i skjortene til stefar.
Da jeg var 7 år var klassen ute på skøytetur en formiddag. Jeg var stolt som bare det. Hadde fått nye skøyter og skulle prøve de for første gang. Jeg stotret meg framover som ei kløne, men var storfornøyd over min egen innsats helt til jeg mistet styringen og bevegde meg ut mot stedet hvor det var tynn is. Jeg ramlet igjennom. Jeg skrek og var livredd! Lærerne kom fort til stedet og fikk meg opp med en gang. Jeg gråt og var kald og livredd. Jeg tisset på meg, men jeg turte ikke si noe. Jeg var jo så våt, så de oppdaget det ikke. Lærerne ringte hjem og fikk fatt i min stefar. Mamma var på jobb uviten om hva som hadde skjedd. De fortalte at jeg hadde ramlet gjennom isen og at jeg var våt, kald og redd. De ville at han skulle hente meg. Han sa han ikke kunne komme før to timer senere. En av mammaene i klassen tok meg med hjem, badet meg og gav meg tørre klær. Jeg husker hun tok meg opp på fanget og spurte meg hva jeg følte da jeg lå i vannet. Jeg kjente meg trygg, så jeg dristet meg til å fortelle at jeg hadde tisset på meg. Hun bare klemte meg og sa at det hadde hun også gjort en gang. Det var ikke så farlig. Jeg kjente jeg kunne legge bort skammen.
Da min stefar omsider kom, gav hun han et kort referat om hva som hadde skjedd, at jeg hadde blitt så redd at jeg hadde tisset på meg. Jeg ville ikke sette meg i bilen sammen med han. Jeg ville bli der og få flere klemmer. Før vi kjørte, sa han: “Hør her, din mor trenger ikke vite om dette. Det er unødvendig å bekymre henne unødig. Og du burde være såpass gammel nå at du skjønner at man ikke tisser på seg. Det er ekkelt. Du er vel ikke et lite barn? Slutt og grin, også sier vi ikke noe om dette. Hvis du sier noe til din mor, blir hun bare trist. Og du vil vel ikke gjøre din mor trist?” Jeg ville jo ikke gjøre min mor trist, så jeg sa ingenting. Dagen etter kom mammaen til venninna mi hjem til oss med de tørre, nyvaskede klærne. Hun spurte mamma hvordan det gikk med meg? Mamma forsto ingenting. “Hun ramlet jo igjennom isen i går!” Mamma ble sjokkert. Det visste hun jo ingenting om. Hun kom inn til meg senere, tok meg på fanget og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde sagt noe. “Jeg ville ikke gjøre deg trist” var svaret mitt. Hun spurte hvordan jeg kunne tro noe slikt. “Stefar sa det” hikstet jeg fram.
Mamma konfronterte han med det. Min stefar mente igjen at jeg burde straffes for å finne på løgner. Mens mamma lagde middag kom stefar inn på rommet mitt og fortalte meg at om det hadde vært opp til han, så hadde ikke jeg bodd i huset hans. Jeg var bare i veien og motbydelig. Jeg var ekkel og en løgner. Han ville sende meg vekk, men fordi mamma ikke turte så fikk jeg bo der litt til, men bare hvis jeg aldri mer sladret. “Du er ikke verdt mer enn dritten under skoene mine!” Ordene hans hører jeg fortsatt inni hodet mitt. Det var da jeg fant ut at jeg ikke måtte si noe til mamma.
Jeg fylte 8 og gjorde alt jeg kunne for å unngå å provosere min stefar. Daglig fikk jeg høre at jeg ikke dugde. Da han gav penger til stesøstera min rett foran ansiktet mitt, sa han at det var fordi hun fortjente det og ikke jeg. Jeg hadde vært ulydig. En dag viste jeg stolt fra en tier jeg hadde fått av naboen. Han tvang meg til å legge den på sparebørsa til stesøstera mi og sa at dersom jeg fikk noe godt var det fordi jeg hadde manipulert folk til å tro at jeg fortjente det. Jeg fortjente den ikke. Det måtte jeg ikke tro. Jeg burde skammes som tok imot den. Og ja, jeg skammet meg.
Slik gikk dagene og årene. Jeg vokste opp til å tro at om noe godt skjedde, og jeg tok det til meg, måtte jeg skammes. Jeg fortalte aldri noe til noen. Bare bevarte det i minnet og gjorde hva jeg kunne for å tilfredsstille andre. Det var jo det jeg var til for i følge min stefar.
Den eneste som forsto, var min stebror. Vi pratet aldri om det, men han kjente sin far. Ordene prellet av han og skadet han ikke på samme måte som meg. Dessuten var han englebarnet og fikk sjelden kjeft. Han tok på seg skylda i situasjoner der han så sin far bygge opp et angrep mot meg. Slik ble min stebror min eneste allierte i den verden jeg kalte krig. Vi isolerte oss og levde i vår egen fantasiverden hvor alt var harmonisk. Etter hvert fortalte vi hverandre det aller hemmeligste. Alt det vi aldri hadde fortalt, fortalte vi hverandre. Han var den første som fikk vite at jeg hadde fått menstruasjon.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det skjedde gradvis over tid. Han begynte å ta på meg. Beføle meg på steder meg ikke ønsket, men jeg kunne jo ikke si noe. Han var min eneste allierte og min beste venn. Dessuten satt min stefars ord spikret på netthinnen: “Du fortjener ingenting! Du er verdiløs og har ingen rett til å motsi!”
Så jeg sa ingenting. Bare lot det skje. Jeg var jo glad i han også. Jeg trengte kjærligheten hans. Han voldtok meg første gang da jeg var 13. Jeg ble hans lille sexleketøy og jeg turte ikke si ifra. Jeg hatet det. Jeg virkelig, virkelig hatet det, men kroppen sa noe annet. Så jeg skammet meg over det også. Skammet meg og hatet meg for at jeg var ekkel. Jeg hadde utviklet anoreksi og brukte dette som en kontrollfaktor. Han kunne kontrollere mye, men ikke maten min.
Da jeg var 16 flyttet jeg hjemmefra. Jeg trodde jeg var fri, men ha fant veien dit også. Slik holdt det på til jeg var 19. Jeg flyttet til utlandet, men kom tilbake etter en stund, til en by på andre siden av landet. Han fant veien dit også. Plutselig en dag sa jeg NEI! Han ble redd og stakk. Jeg ble innlagt på psykiatrisk på grunn av selvmordstanker, Jeg så han ikke på ei god stund. Noen måneder senere kom han krypende tilbake. Han sa han elsket meg og at jeg betydde alt for han. At vi kunne gifte oss så vi ikke trengte å være sammen i smug. Jeg sa NEI, og han banket meg til blods mens han gråt. Jeg flyttet tilbake til hjembyen. Tenkte det var samme hvor jeg bodde. Han ville finne meg uansett.
Jeg rakk å bli 22 år før han gav seg. Tiden etter var preget av et selvmordsforsøk etterfulgt av et annet… og tredje… og fjerde… Jeg skaffet meg egen leilighet og “strammet meg opp”. Jeg fortjente ikke å dvele ved det som hadde skjedd. Jeg fortjente heller ikke å dø, så jeg fortsatte å leve.
En dag, like før jul, banket det på døra. Det var mannen til ei venninne. Han var full og påvirket. Jeg lot han komme inn og satte på kaffe. Tenkte det kunne hjelpe. Hva visste vel jeg? Han flira til meg. Jeg lo tilbake.
“Kan ikke du suge meg?” spurte han plutselig og tok et hardt grep rundt handa mi. “ER DU DUM!” Skrek jeg tilbake og reiv til meg hånda. Latteren forsvant inni meg og en ubeskrivelig klump vokste i magen min. Han hadde et ekkelt smil om munnen. Et smil jeg ikke hadde sett før og som jeg definitivt ikke satte pris på. Han slapp ikke taket. Bare gjentok at han ville ha meg. Redselen steg i meg, men jeg ville ikke vise det. Jeg ba han igjen om å slippe taket. Han la den ene hånda over munnen min og sa jeg ikke trengte å si noe. Sa at han visste at jeg ønsket dette like mye som han. Jeg kjente tårene presse på. Husker jeg tenkte “ikke nå igjen!”. Kjente jeg ville forsvinne. Lukke øynene og trekke meg inn i meg selv. At det var den letteste måten å forsvare meg selv på, men en stemme inni meg skrek at jeg skulle kjempe. Så jeg kjempet.
Jeg sparket alt jeg kunne mellom beina hans. Han knakk sammen og ramlet ned på kne. Jeg sprang mot utgangen, men han stoppet meg med å ta tak rundt den ene foten min så jeg ramlet. Pulsen min løp maraton, men stemmen inni meg nektet meg å gi opp. Jeg skrek alt jeg kunne. Selv da han la tyngden sin over min og truet med å slå om jeg ikke stoppet, skrek jeg. Så han slo. I magen. Pusten forsvant i ett med hylet.
Jeg prøvde å samle meg mens han reiste seg opp ved siden av meg. Jeg hentet det lille jeg hadde igjen av pust og skrek på nytt, i håp om at husverten i overetasjen var hjemme. Han ba meg holde kjeft og sparket meg i venstre side. Han gjentok sparkene, rettet mot magen. Jeg krampet meg sammen. Prøvde å tenke på de ulike selvforsvarsteknikkene jeg hadde lært, men alt var blankt. I neste spark klarte jeg å fange foten hans så han mistet balansen. Han ramlet ned ved siden av meg. Husker jeg prøvde å slå han i magen med albuen min, men jeg vet ikke hvor jeg traff. Vet ikke om jeg traff i det hele tatt. Han tok tak i håret mitt og dro meg bortover gulvet. Fingrene mine krampet seg rundt grepet hans i smerte.
Han så tauet som lå på gulvet. Tauet jeg hadde tatt fram for å binde sammen to treplater så limet fikk funke skikkelig. Den ene veggen i stua var en stor ubehandla murvegg. På hver side av et murrelieff stakk det ut to jernkroker som de tidligere leieboerne sikkert hadde et poeng med. Jeg hadde hengt bilder på de. Han bandt venstrearmen min fast i den ene kroken. Jeg slo alt jeg kunne. Sparket og slo. Klarte å klore han på halsen så han begynte å blø. Prøvde alt jeg kunne for å komme meg løs, men jeg var sjanseløs. Jeg fortsatte å skrike, men ingen hørte. Ingen kom. Han slo ned det andre bildet så glasset knuste da det traff gulvflisene. Deretter bandt han fast høyrearmen også. Han rev av meg klærne som om de skulle være av papir. Jeg hikstet av gråt. Tryglet han om å slutte. Spurte om kona visste hvor han var. Sa at han kom til å angre senere. At han ikke burde. Vi kunne heller prate om det, men han hørte ikke etter. Han tok av meg bhen og stirret på meg mens han holdt for munnen min. Følelsen av å stå fastbundet inntil en murvegg iført bare truse kan ikke beskrives med ord. Jeg kjente meg mer nedverdiget enn noen gang. Jeg spyttet han i trynet i forakt. Reaksjonen var å rive av meg trusa og stappe den i munnen min.
Jeg klarte ikke puste. Kjente alt rundt meg ble svart. Stemmen inni hodet mitt ba meg kjempe. Så jeg samlet meg og klarte å spytte den ut. Han kledde av seg og voldtok meg.
Da han endelig hadde dratt dusjet jeg i mange timer. Jeg lå i dusjen i fosterstilling og bare gråt. Jeg ønsket å dø. Jeg ønsket så veldig å dø! Jeg husker ikke så mye fra dagene etter. Jeg begynte å ta masse sovepiller for å sove bort smerten, eller kanskje dø. Jeg brydde meg ikke. Alt var meningsløst og jeg var likegyldig til om jeg døde eller ikke. På et eller annet vis klarte jeg å fortelle psykologen hva som hadde skjedd. Det ble ny innleggelse.
En dag klarte jeg ikke mer, så jeg helte i meg en dødelig dose og la meg på sofaen. Ei venninne brøyt seg inn etter at hun ante uro fordi jeg ikke hadde møtt opp til en avtale. Og ikke hadde jeg svart på telefonen. Ambulansen kom. Ett døgn i koma. Ny innleggelse og vakt 24 timer i døgnet.
Min stebror kom på besøk og jeg konfronterte han. Sa at alt var hans feil og at jeg hatet han. Han ble ydmyk og begynte å gråte. Ba om tilgivelse og innrømte alt. Jeg ba han dra til helvete og at jeg aldri ville se han igjen. Jeg har aldri sett han siden.
Klem fra Liljen
“Vet du at du betyr like mye som dritten under skoene mine? Hadde det vært opp til meg hadde ikke du bodd i mitt hus. Du betyr ingenting for meg!” Ordene sitter som spikret til netthinna mi. Min stefars ord gjør fortsatt vondt, selv etter mange, mange år. Jeg var 6 år første gangen jeg hørte disse ordene, men det var dessverre ikke siste gang. Daglig fikk jeg vite at jeg ikke var god nok. At jeg skapte problemer og var i veien.
Jeg har alltid lurt på hva som fikk min stefar til å hate meg. Jeg var 6 år gammel. Hva kunne jeg ha gjort galt? Jeg ønsket bare kjærlighet, en kjærlighet jeg fikk vite jeg ikke fortjente. Min mor overøste meg med den, min stefar tok den bort før den fikk slå rot. Min eldre stebror ble min allierte. Han beskyttet og forsvarte meg mot hans fars angrep, som vi begge visste ikke vill gå utover han. Jeg var avhengig av min stebrors beskyttelse, og hans kjærlighet.
Da jeg var tre år reiste min far fra oss. Igjen satt min mor med meg og mine søsken. Hun kjempet en hard kamp for å holde hodet over vannet, min tapre mor, for at vi ikke skulle mangle noe. Da jeg hadde fylt 5 år ble mamma sammen med en mann hun hadde kjent lenge. Vi hadde lært han å kjenne som en god mann med barn på vår alder. Da mamma fortalte oss at vi skulle flytte sammen med de, gledet vi oss. Det varte ikke lenge. Jeg skulle til å fylle 6 år.
Allerede kort tid etter vi hadde flyttet merket vi at vår stefar ikke var like glad for at vi var der, som vi var selv. Han avbrøt oss i setninger for å bemerke at han ikke var interessert i å høre hva vi ville si. Han gav sine barn ukepenger mens vi var tilstede, men oss ga han ingenting. Vi sprang til mamma og sladret, men hun forklarte det med at det var naturlig at vi fikk ukepenger av henne og de av han. Vi godtok det. Han skrøt hemningsløst av sine barn hvis de gjorde noe bra. Gjorde vi det samme, sa han ingenting, selv om vi kom for å vise hva vi hadde prestert. Han overså oss, men vi ville bli elsket, så vi gjorde mer for å imponere.
Min stesøster og jeg delte rom. Hver kveld kom mamma først inn. Gav min stesøster en klem, sa: “jeg er glad i deg” og gjorde det samme med meg. Like etter kom min stefar inn. Gikk bort til stesøster, gav henne en klem og sa han var glad i henne og gikk ut. I begynnelsen trodde jeg han bare glemte det. En kveld gråt min stesøster fordi hun var lei seg fordi jeg hadde fått et smykkeskrin i glass av mine besteforeldre. Den kvelden var den eneste kvelden min stefar noen gang kom bort til min seng for å gi meg en klem. Mens han gav meg klemmen veltet han smykkeskrinet så det falt i gulvet og knuste. Jeg gråt av fortvilelse. “Sånn går det når du er uforsiktig. Dessuten hadde du ikke fortjent det.” Ordene hans skar meg innvendig. Dagen etter fortalte jeg mamma at min stefar hadde dyttet smykkeskrinet mitt. Han sa jeg selv hadde gjort det, og at jeg burde straffes for at jeg hadde prøvd å skylde på andre. Mamma ble trist over hans harde ord. Senere på dagen kom mamma hjem med et smykkeskrin til meg. “Ikke vis det til noen. Det kan være din og min lille hemmelighet!” Hun mente det bare godt, men det var ikke det riktige smykkeskrinet. Det jeg fikk av besteforeldrene mine var av glass. Dette var av plast. Og det var ingen engel på. Det var da jeg forsto at min stefar ikke var glad i meg. Jeg var 6 år gammel og bare i veien.
Min stefar begynte nå å fortelle meg med ord, så vel som handlinger, at jeg ikke var velkommen. Vi fikk alle huslige oppgaver vi skulle utføre en gang i uka. Jeg syntes det var kjempegøy. Jeg fikk hjelpe mamma å henge opp tøy og vaske. Hun viste meg alltid hvordan ting skulle gjøres. Jeg likte husarbeid. Helt til den dagen min stefar tok meg til siden og sa at han ikke ønsket at jeg skulle ta på skjortene hans. Da ble de ikke fine. Jeg kunne heller gå ut med søpla. Det var en oppgave som passet meg. Jeg var jo skitten allerede. Jeg trodde han. Jeg gikk ut med søpla og når jeg skulle hjelpe mamma med å henge opp klær, tok jeg aldri i skjortene til stefar.
Da jeg var 7 år var klassen ute på skøytetur en formiddag. Jeg var stolt som bare det. Hadde fått nye skøyter og skulle prøve de for første gang. Jeg stotret meg framover som ei kløne, men var storfornøyd over min egen innsats helt til jeg mistet styringen og bevegde meg ut mot stedet hvor det var tynn is. Jeg ramlet igjennom. Jeg skrek og var livredd! Lærerne kom fort til stedet og fikk meg opp med en gang. Jeg gråt og var kald og livredd. Jeg tisset på meg, men jeg turte ikke si noe. Jeg var jo så våt, så de oppdaget det ikke. Lærerne ringte hjem og fikk fatt i min stefar. Mamma var på jobb uviten om hva som hadde skjedd. De fortalte at jeg hadde ramlet gjennom isen og at jeg var våt, kald og redd. De ville at han skulle hente meg. Han sa han ikke kunne komme før to timer senere. En av mammaene i klassen tok meg med hjem, badet meg og gav meg tørre klær. Jeg husker hun tok meg opp på fanget og spurte meg hva jeg følte da jeg lå i vannet. Jeg kjente meg trygg, så jeg dristet meg til å fortelle at jeg hadde tisset på meg. Hun bare klemte meg og sa at det hadde hun også gjort en gang. Det var ikke så farlig. Jeg kjente jeg kunne legge bort skammen.
Da min stefar omsider kom, gav hun han et kort referat om hva som hadde skjedd, at jeg hadde blitt så redd at jeg hadde tisset på meg. Jeg ville ikke sette meg i bilen sammen med han. Jeg ville bli der og få flere klemmer. Før vi kjørte, sa han: “Hør her, din mor trenger ikke vite om dette. Det er unødvendig å bekymre henne unødig. Og du burde være såpass gammel nå at du skjønner at man ikke tisser på seg. Det er ekkelt. Du er vel ikke et lite barn? Slutt og grin, også sier vi ikke noe om dette. Hvis du sier noe til din mor, blir hun bare trist. Og du vil vel ikke gjøre din mor trist?” Jeg ville jo ikke gjøre min mor trist, så jeg sa ingenting. Dagen etter kom mammaen til venninna mi hjem til oss med de tørre, nyvaskede klærne. Hun spurte mamma hvordan det gikk med meg? Mamma forsto ingenting. “Hun ramlet jo igjennom isen i går!” Mamma ble sjokkert. Det visste hun jo ingenting om. Hun kom inn til meg senere, tok meg på fanget og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde sagt noe. “Jeg ville ikke gjøre deg trist” var svaret mitt. Hun spurte hvordan jeg kunne tro noe slikt. “Stefar sa det” hikstet jeg fram.
Mamma konfronterte han med det. Min stefar mente igjen at jeg burde straffes for å finne på løgner. Mens mamma lagde middag kom stefar inn på rommet mitt og fortalte meg at om det hadde vært opp til han, så hadde ikke jeg bodd i huset hans. Jeg var bare i veien og motbydelig. Jeg var ekkel og en løgner. Han ville sende meg vekk, men fordi mamma ikke turte så fikk jeg bo der litt til, men bare hvis jeg aldri mer sladret. “Du er ikke verdt mer enn dritten under skoene mine!” Ordene hans hører jeg fortsatt inni hodet mitt. Det var da jeg fant ut at jeg ikke måtte si noe til mamma.
Jeg fylte 8 og gjorde alt jeg kunne for å unngå å provosere min stefar. Daglig fikk jeg høre at jeg ikke dugde. Da han gav penger til stesøstera min rett foran ansiktet mitt, sa han at det var fordi hun fortjente det og ikke jeg. Jeg hadde vært ulydig. En dag viste jeg stolt fra en tier jeg hadde fått av naboen. Han tvang meg til å legge den på sparebørsa til stesøstera mi og sa at dersom jeg fikk noe godt var det fordi jeg hadde manipulert folk til å tro at jeg fortjente det. Jeg fortjente den ikke. Det måtte jeg ikke tro. Jeg burde skammes som tok imot den. Og ja, jeg skammet meg.
Slik gikk dagene og årene. Jeg vokste opp til å tro at om noe godt skjedde, og jeg tok det til meg, måtte jeg skammes. Jeg fortalte aldri noe til noen. Bare bevarte det i minnet og gjorde hva jeg kunne for å tilfredsstille andre. Det var jo det jeg var til for i følge min stefar.
Den eneste som forsto, var min stebror. Vi pratet aldri om det, men han kjente sin far. Ordene prellet av han og skadet han ikke på samme måte som meg. Dessuten var han englebarnet og fikk sjelden kjeft. Han tok på seg skylda i situasjoner der han så sin far bygge opp et angrep mot meg. Slik ble min stebror min eneste allierte i den verden jeg kalte krig. Vi isolerte oss og levde i vår egen fantasiverden hvor alt var harmonisk. Etter hvert fortalte vi hverandre det aller hemmeligste. Alt det vi aldri hadde fortalt, fortalte vi hverandre. Han var den første som fikk vite at jeg hadde fått menstruasjon.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det skjedde gradvis over tid. Han begynte å ta på meg. Beføle meg på steder meg ikke ønsket, men jeg kunne jo ikke si noe. Han var min eneste allierte og min beste venn. Dessuten satt min stefars ord spikret på netthinnen: “Du fortjener ingenting! Du er verdiløs og har ingen rett til å motsi!”
Så jeg sa ingenting. Bare lot det skje. Jeg var jo glad i han også. Jeg trengte kjærligheten hans. Han voldtok meg første gang da jeg var 13. Jeg ble hans lille sexleketøy og jeg turte ikke si ifra. Jeg hatet det. Jeg virkelig, virkelig hatet det, men kroppen sa noe annet. Så jeg skammet meg over det også. Skammet meg og hatet meg for at jeg var ekkel. Jeg hadde utviklet anoreksi og brukte dette som en kontrollfaktor. Han kunne kontrollere mye, men ikke maten min.
Da jeg var 16 flyttet jeg hjemmefra. Jeg trodde jeg var fri, men ha fant veien dit også. Slik holdt det på til jeg var 19. Jeg flyttet til utlandet, men kom tilbake etter en stund, til en by på andre siden av landet. Han fant veien dit også. Plutselig en dag sa jeg NEI! Han ble redd og stakk. Jeg ble innlagt på psykiatrisk på grunn av selvmordstanker, Jeg så han ikke på ei god stund. Noen måneder senere kom han krypende tilbake. Han sa han elsket meg og at jeg betydde alt for han. At vi kunne gifte oss så vi ikke trengte å være sammen i smug. Jeg sa NEI, og han banket meg til blods mens han gråt. Jeg flyttet tilbake til hjembyen. Tenkte det var samme hvor jeg bodde. Han ville finne meg uansett.
Jeg rakk å bli 22 år før han gav seg. Tiden etter var preget av et selvmordsforsøk etterfulgt av et annet… og tredje… og fjerde… Jeg skaffet meg egen leilighet og “strammet meg opp”. Jeg fortjente ikke å dvele ved det som hadde skjedd. Jeg fortjente heller ikke å dø, så jeg fortsatte å leve.
En dag, like før jul, banket det på døra. Det var mannen til ei venninne. Han var full og påvirket. Jeg lot han komme inn og satte på kaffe. Tenkte det kunne hjelpe. Hva visste vel jeg? Han flira til meg. Jeg lo tilbake.
“Kan ikke du suge meg?” spurte han plutselig og tok et hardt grep rundt handa mi. “ER DU DUM!” Skrek jeg tilbake og reiv til meg hånda. Latteren forsvant inni meg og en ubeskrivelig klump vokste i magen min. Han hadde et ekkelt smil om munnen. Et smil jeg ikke hadde sett før og som jeg definitivt ikke satte pris på. Han slapp ikke taket. Bare gjentok at han ville ha meg. Redselen steg i meg, men jeg ville ikke vise det. Jeg ba han igjen om å slippe taket. Han la den ene hånda over munnen min og sa jeg ikke trengte å si noe. Sa at han visste at jeg ønsket dette like mye som han. Jeg kjente tårene presse på. Husker jeg tenkte “ikke nå igjen!”. Kjente jeg ville forsvinne. Lukke øynene og trekke meg inn i meg selv. At det var den letteste måten å forsvare meg selv på, men en stemme inni meg skrek at jeg skulle kjempe. Så jeg kjempet.
Jeg sparket alt jeg kunne mellom beina hans. Han knakk sammen og ramlet ned på kne. Jeg sprang mot utgangen, men han stoppet meg med å ta tak rundt den ene foten min så jeg ramlet. Pulsen min løp maraton, men stemmen inni meg nektet meg å gi opp. Jeg skrek alt jeg kunne. Selv da han la tyngden sin over min og truet med å slå om jeg ikke stoppet, skrek jeg. Så han slo. I magen. Pusten forsvant i ett med hylet.
Jeg prøvde å samle meg mens han reiste seg opp ved siden av meg. Jeg hentet det lille jeg hadde igjen av pust og skrek på nytt, i håp om at husverten i overetasjen var hjemme. Han ba meg holde kjeft og sparket meg i venstre side. Han gjentok sparkene, rettet mot magen. Jeg krampet meg sammen. Prøvde å tenke på de ulike selvforsvarsteknikkene jeg hadde lært, men alt var blankt. I neste spark klarte jeg å fange foten hans så han mistet balansen. Han ramlet ned ved siden av meg. Husker jeg prøvde å slå han i magen med albuen min, men jeg vet ikke hvor jeg traff. Vet ikke om jeg traff i det hele tatt. Han tok tak i håret mitt og dro meg bortover gulvet. Fingrene mine krampet seg rundt grepet hans i smerte.
Han så tauet som lå på gulvet. Tauet jeg hadde tatt fram for å binde sammen to treplater så limet fikk funke skikkelig. Den ene veggen i stua var en stor ubehandla murvegg. På hver side av et murrelieff stakk det ut to jernkroker som de tidligere leieboerne sikkert hadde et poeng med. Jeg hadde hengt bilder på de. Han bandt venstrearmen min fast i den ene kroken. Jeg slo alt jeg kunne. Sparket og slo. Klarte å klore han på halsen så han begynte å blø. Prøvde alt jeg kunne for å komme meg løs, men jeg var sjanseløs. Jeg fortsatte å skrike, men ingen hørte. Ingen kom. Han slo ned det andre bildet så glasset knuste da det traff gulvflisene. Deretter bandt han fast høyrearmen også. Han rev av meg klærne som om de skulle være av papir. Jeg hikstet av gråt. Tryglet han om å slutte. Spurte om kona visste hvor han var. Sa at han kom til å angre senere. At han ikke burde. Vi kunne heller prate om det, men han hørte ikke etter. Han tok av meg bhen og stirret på meg mens han holdt for munnen min. Følelsen av å stå fastbundet inntil en murvegg iført bare truse kan ikke beskrives med ord. Jeg kjente meg mer nedverdiget enn noen gang. Jeg spyttet han i trynet i forakt. Reaksjonen var å rive av meg trusa og stappe den i munnen min.
Jeg klarte ikke puste. Kjente alt rundt meg ble svart. Stemmen inni hodet mitt ba meg kjempe. Så jeg samlet meg og klarte å spytte den ut. Han kledde av seg og voldtok meg.
Da han endelig hadde dratt dusjet jeg i mange timer. Jeg lå i dusjen i fosterstilling og bare gråt. Jeg ønsket å dø. Jeg ønsket så veldig å dø! Jeg husker ikke så mye fra dagene etter. Jeg begynte å ta masse sovepiller for å sove bort smerten, eller kanskje dø. Jeg brydde meg ikke. Alt var meningsløst og jeg var likegyldig til om jeg døde eller ikke. På et eller annet vis klarte jeg å fortelle psykologen hva som hadde skjedd. Det ble ny innleggelse.
En dag klarte jeg ikke mer, så jeg helte i meg en dødelig dose og la meg på sofaen. Ei venninne brøyt seg inn etter at hun ante uro fordi jeg ikke hadde møtt opp til en avtale. Og ikke hadde jeg svart på telefonen. Ambulansen kom. Ett døgn i koma. Ny innleggelse og vakt 24 timer i døgnet.
Min stebror kom på besøk og jeg konfronterte han. Sa at alt var hans feil og at jeg hatet han. Han ble ydmyk og begynte å gråte. Ba om tilgivelse og innrømte alt. Jeg ba han dra til helvete og at jeg aldri ville se han igjen. Jeg har aldri sett han siden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)